Orphans: Brawlers, Bawlers & Bastards – Uslåelige Waits

Trippelutgivelsen Orphans: Brawlers, Bawlers & Bastards er altså en slags samleplate hvor Tom Waits (som fyller 57 år i dag, 7. desember, red.anm.) har vært i kjelleren og børstet støv av låter som oppsummerer artistens mange kreative sider som musiker, kunstner og ikke minst som sanger. Her møter vi hans mange stemmer gjennom et utvalg låter som fordeler seg over flere ulike musikalske uttrykk. Låtmaterialet er stort sett signert Tom Waits selv, enten alene eller med mangeårig samarbeidspartner og kone Kathleen Brennan.

Den første av de tre diskene bærer undertittelen Brawlers og presenterer en opplagt Tom Waits gjennom 16 relativt friske bidrag som alle sparker godt fra seg. Slik vi liker å høre ham, med andre ord. Dog er bare en av disse helt fersk; Low Down, hvor sønnen Casey (20) spiller trommer og blueslegenden Ron Hacker bidrar på gitar.

Det betyr imidlertid ikke at de øvrige sporene skal overses. For her serverer Waits et utvalg av låter som spenner fra spenstig, men rå garasjerock til skitten blues. Høydepunkter er det mange av her, men spesielt stikker Road To Piece seg frem som en høyaktuell og samfunnskritisk perle sett fra en ung palestinsk selvmordsbomber forkledd som jøde. Temaet er konflikten i Midtøsten hvor det også sparkes hardt i retning George W. Bush.

Andre låter som bør nevnes her er det rockabilly-inspirerte åpningssporet Lie To Me, smekre 2:19 og lekne Fish In The Jailhouse. Disse står ikke tilbake for noe fra utgivelser de senere årenes utgivelser Real Gone, Blood Money, Alice og Mule Variations.

Gjennom Bawlers senker roen seg, og i den grad Waits’ musikk kan bli vakker, har den sjelden vært så nære som her. I hvert fall så fremstår Tom Waits som en stødig salongtrubadur på Long Way Home, mens melankolien ellers briljerer sterkt gjennom hele denne disken. På Window’s Grove og Little Drop Of Poison går han folk som for eksempel Cornelis Vreeswijk i næringen – dog på sitt særegne amerikanske vis – mens Shiny Things mest av alt kan minne om Shane MacGowan og The Pogues på sitt mest avbalanserte. Verdt å notere seg er også Waits’ tolkning av den udødelige pubvisen Goodnight Irene og Ramones’ Danny Says.

Den mer eksperimentelle utgaven av Tom Waits kommer best til syne på Bastards, den tredje disken. Her serveres burlesk kabaretmusikk i skjønn forening med film noir-aktige toner. Bastards sett under ett har et gjennomgående filmatisk uttrykk, noe som ikke er spesielt nytt fra Waits’ forunderlige verden. Låtene presenteres ellers i en slags fortellermodus, noe som kanskje kommer aller tydeligst frem i det siste av to skjulte bonusspor Missing My Son, som rett og slett er en fornøyelig og sær fortelling som ikke er støttet opp av musikk i det hele tatt.

Med dette settes et endelig punktum for Orphans: Brawlers, Bawlers & Bastards, som etter mer enn tre timers spilletid viser at selv om Tom Waits har mye på hjertet, så blir det aldri for mye av det gode når materialet er på et så imponerende høyt nivå som her.