A Weekend In The City – En bra helg

For to år siden sa undertegnede at britiske Bloc Party var et av klodens aller beste band. En pompøs uttalelse selvsagt, men gruppens debutfullspiller, Silent Alarm, var blendende bra. Hits om Banquet, She’s Hearing Voices, Hellicopter og Like Eating Glas har for lengt skrevet seg inn i evergreen-katalogen, og Bloc Party har blitt et svært band siden førstereisen. Sist de var i Oslo, spilte de support for Interpol. Når de kommer i mai, står de selv øverst på billetten på Sentrum Scene.

A Weekend In The City er annerledes enn debutplaten. Det står ganske klart at gruppen har ønsket å distansere seg fra hitparade-oppbyggingen for å heller jobbe helhetlig med uttrykket. At de også har brukt den tidligere DJ-en Jacknife Lee som produsent, viser at de har ønsket gjøre mer enn å øse ut indiepartyklassikere av typen Banquet. Tempoet på skiva er tonet ned, og det er lagt enda større vekt på detaljer i lydbildet. Dette fører til at A Weekend In The City er langt mindre umiddelbar enn Silent Alarm, og at det tar tid før den sitter.

Albumet starter med låta Song For Clay (Disappear Here) der vi, etter en rolig innlending av vokalist Kele Okereke, blir møtt av et kaotisk og bekmørkt lydinferno. Det låter kledelig annerledes, og det oppleves som at gruppen har lykkes videreutvikle lyden fra Silent Alarm på en god måte. Gledelig er også sang nummer to, Hunting For Witches, en skitten drum’n’bass-flørt, som bæres frem av Russell Lissacks solide gitarspill. Det er ikke utpreget groovy eller dansbart, men det låter tøft.

Det er i det hele tatt ikke tett mellom dansegulvfyllerne på A Weekend In The City. Lydbildet er større, mer omfangsrikt, og kreves mer av deg som lytter. Klare hitlåter er noe savnet. Men det tar det ikke lang tid før, når skiva først er kommet under huden på en, enkeltlåter utmerker seg positivt. Sammen med de nevnte låtene utgjør bidragene The Prayer, On, Where Is Home, I Still Remember og Sunday de mest minneverdig øyeblikkene.

Bloc Party låter fortsatt som Bloc Party, men denne gangen er det andre band som utgjør influensene: Mer av The Dears, TV On The Radio og Redjetson, mindre av Gang Of Four, Magazine og Delta 5. De har med andre ord byttet ut bra ting med andre godsaker. Det er mulig de unge britene mister en del fans på å stoppe dansen, men de som tar seg bryet med å lytte videre, vil utvilsomt bli fornøyd.