The Good, The Bad & The Queen – Overflødig sideprosjekt

I The Good, The Bad & The Queen har Blur– og Gorillaz-sjefen fått med seg Simon Tong fra The Verve på gitar, Paul Simonon fra The Clash på bass og Tony Allen (Fela Kuti) på trommer. På papiret et uvanlig sterkt team med andre ord.

Til tross for den stjernespekkede besetningen, er The Good, The Bad & The Queen først og fremst Damon Albarns baby. I utgangspunktet var det ment som et soloprosjekt, og var sågar planlagt før Gorillaz så dagens lys. Men det hele endte altså opp som et komplett band – med et sterkt London-fokus.

Musikalsk sett så har ikke Albarn spesielt mye mer å bevise. Noe han heller ikke gjør gjennom albumet The Good, The Bad & The Queen. Det hele glir nærmest ubemerket avgårde av seg selv, gjennom tolv låter som henger godt sammen. Så godt at det faktisk er vanskelig å skille dem fra hverandre.

Albumets fremste styrke ligger faktisk i tekstene, som omhandler England, og London – Albarns fødeby – spesielt. Produsent Danger Mouse gir riktig nok sin signatur i form av en helhetlig produksjon, men uten å løfte låtmaterialet opp på samme nivå som han eksempel gjorde på Gorillaz’ Demon Days. Variasjonen er ikke spesielt fremtredende, noe som gjør dette albumet like lett å glemme som behovet eller ønsket om å høre den igjen.

Dette gjør seg gjeldende gjennom hele albumet, noe som gjør det til en lite spennende totalopplevelse. Dessverre, fordi om dette hadde vært begrenset til en EP – eller i beste fall en singel – kunne doseringen vært passelig. Istedet høres resultatet ut som en uendelig lang B-side fra en eller annen Blur-singel fra perioden rundt 13.

The Good, The Bad & The Queen star tilbake som en helt grei utgivelse fra Damon Albarn og kompani, men som også føles overflødig i det store og hele bildet når vi ser tilbake på mannens forholdsvis sterke katalog.