The Union – Lett og forglemmelig

En ting er i alle fall sikkert med debutskiva til norske Blind Archery Club, The Union, og det er vanskelig å vemmes av den. Den representerer lettbent og vårlig popmusikk, slik vi kjenner det fra blant annet The Thrills, Nathaniel Green og Josh Rouse. Velspilt og jovial popmusikk med andre ord, som potensielt har et stort nedslagsfelt.

Denne typen musikk burde følgelig være som skapt for store ord og terningkastrekker i Yatzy-klassen. Pen og pyntelig pop som ikke gir seg ut for å være annet enn nettopp pen pop, er ofte det beste som finnes. Men selv om forutsetningene til Blind Archery Club er de aller beste, klarer ikke bandet å gjøre blodfan ut av undertegnede.

Det viktigste ankepunktet er mangelen på særpreg. Selv om Blind Archery Club er stilsikre popsnekkere, makter de ikke i tilstrekkelig grad å rendyrke et selvstendig uttrykk. Omtrent som en episode av The Bold And The Beautiful glir låtene avsted, uten at de klarer å feste seg skikkelig. Tendensene er der, men de rekker aldri å prege lydbildet. The Union rommer den typen musikk seriøse kjærestepar går på konsert for å oppleve, for å så bare stå og kline gigen igjennom.

Bandet har en velutviklet teft for melodier, noe de viser på låter som Winter At Your Heels , High On Morning Dew og She Always Wore Sunglasses On Rainy Days, men i det store og hele blir det likevel for pent og strømlinjeformet.

The Union er en skive det er vanskelig å direkte mislike, men spesielt spennende er den ikke.