Spretne gamle gubber

(Sentrum Scene, Oslo – lørdag 31. mars 2007)
Foto: arkiv/promo (mikescottwaterboys.com)

Siden The Waterboys’ storhetstid på åttitallet har Mike Scott skiftet ut besetningen en rekke ganger, og i så måte var gårsdagens konsert med et helt annet band enn det som turnerte Norge med et knippe ubeskrivelig formidable konserter i 1986. I dag, 21 år senere, viser Scott og kompani (betraktelig gråere i håret enn arkivbildene her indikerer, red.anm.) fremdeles gode takter fra scenekanten, selv om alt ikke er helt riktig som før. Men at vi har med en energisk og vital gjeng å gjøre, hersker det liten tvil om.

Klare med nytt album
The Waterboys er i disse dager aktuelle med nytt album, Book Of Lighting, som slippes mandag. Mike Scott ville naturligvis og forståelig nok teste ut noen av de nye låtene på sitt hengivne publikum. Deriblant Nobody’s Baby Anymore – for anledningen dedikert til Britney Spears. Etter smakebitene av det nye materialet vi fikk servert på Sentrum Scene å bedømme, så er årets utgave av bandet mer rocka enn på lenge.

Det gikk også i mye rock fra Oslo-scenen i går kveld. Gjennom et to og en halv times langt sett serverte Scott og bandet låter fra hele karrieren. Naturligvis nådde han lengst med gode gamle låter fra de fire første albumene. Det var også dette publikum først og fremst var kommet for å mimre til.

Etter først å ha servert et knippe nye låter, kom en vissen og dvask ”dans-på-lokalet”-versjon av storhiten fra 1985; The Whole Of The Moon. Man kan mene hva man vil om denne ihjelspilte låten, men The Waterboys gjorde ikke annet enn noe som må kunne oppfattes som et pinlig pliktløp av denne i går kveld. Heldigvis tok inntrykket seg raskt opp igjen.

Høylytt nynnekor
Da tok det hele seg langt bedre opp da introen til Red*Army Blues fra A Pagan Place (1984) umiddelbart fanget publikums oppmerksomhet en times tid etter konsertstart. Temaet fra låten om Røde Armé-soldaten under andre verdenskrig fikk publikum til å nynne høylytt gjennom hele fremførelsen, for ikke å snakke om at de holdt det gående i flere minutter etter at The Waterboys hadde spilt låten ferdig og lyset var slukket. En tydelig rørt Scott takket etter hvert ærbødigst for responsen, og fortsatte med en miks av gammelt og nyere materiale.

Til tross for den enorme suggererende reaksjonen, fremsto også Red*Army Blues som en låt innpakket i et noe dvaskt arrangement. Blåserrekken fra plateversjonen var blant annet erstattet med toner fra keyboardet, mens Scott bevisst endret tekststrofer.

The Waterboys anno 2007 viste seg fra sin aller beste side i de mer rocka låtene, men også gjennom de som er konstruert med et irsk folkemusikkaktig preg – og delvis styrt av Steve Wickham på sin elektriske fele . Deriblant Fisherman’s Blues, som kom som siste ekstranummer i første runde etter at bandet opprinnelig hadde gått av scenen. I de mer nakne og neddempede bidragene, som for eksempel i Old England, gjorde Mike Scott også en god figur der han mer eller mindre dro det hele i havn alene med sin stemme, kun akkompagnert av sitt keyboard.

To runder med ekstranummer
Det skulle imidlertid heller ikke stoppe der, for da Scott og hans kumpaner atter en gang inntok scenen – tilsynelatende for å svare på den enorme responsen – gjorde de først et improvisert potpurri av gamle rockabilly-slagere fra femtitallet, før de satte et endelig punktum med Be My Enemy fra klassikeren This Is The Sea (1985).

Alt i alt ble dette en fornøyelig kveld på Sentrum Scene, selv om lokalets oppbygging overhodet ikke er egnet til å huse så mange mennesker som var til stede på det utsolgte showet i går kveld. Scenens plassering nederst i det konstruerte amfiet gjør det komplett umulig å se hva som fakstisk skjer på scenen så sant man ikke har ankommet lokalet tidlig, og det meste fortoner seg som lydkulisser uten sjanse til å få en visuell opplevelse. Legg til alle tidlig ankomne gjester med god plassering som stadig underveis skal fylle på ølkvotene sine, og det hele fortoner seg som et sant mareritt for de av gjestene som ikke er blant de heldige med god plassering og eksellent innsyn til scenen.

Lyden fra Sentrum Scene er riktignok god, selv om det i går kveld tidvis var ekstremt høyt, men utover de så er dette lokalet ekstremt dårlig egnet til at samtlige konsertgjengere skal kunne få en tilfredsstillende musikalsk konsertopplevelse.