Sunday night fever

(Sentrum Scene, Oslo – søndag 29. april 2007)
Foto: promo / EMI Music

Ærverdige Sentrum Scene ble i går kveld omgjort til hovedstadens hippeste diskotek. Årsaken til det heter Pet Shop Boys, som kom til menigheten med sin trailer fullpakket med hits. Og litt annet.

Siden Pet Shop Boys kom på banen med West End Girls i 1984, har de forlengst inntatt tronen som konger av italodiscoen (en avart av discosjangeren som først dukket opp i Italia rundt 1983, og stort sett fremført av italienske one-hit-wonders, red. anm.). Neil Tennant og Chris Lowe i Pet Shop Boys lot seg inspirere av dette, og er vel i ettertid eneste band som fremdeles makter å aktualisere det ellers forlengst gravlagte segmentet av klubbmusikk.

Gjennomført med stil
Men Pet Shop Boys gjør det – som de altid har gjort det – med stil. Ikke nok med at duoen sitter på et berg av usannsynlige gode popmelodier som få har kunnet matche siden The Beatles’ dager på sekstitallet, de har også en uovervinnelig teft for hva som gjør en god låt til en vellykket sådan. Og selv om arrangementene og stilen er annerledes, er det likevel de usedvanlige gode melodiene som ligger i bunn som er bærekraften i Pet Shop Boys over 20 år lange velfortjente suksess.

Da britene entret Sentrum Scene i halvti-tiden i går kveld, var det til tonene av Robbie Williams’ hyllest-låt fra i sin siste plate Rudebox fra i fjor; We’re The Pet Shop Boys, som ruvet ut fra hyttaleranlegget. Før vi ble introdusert for hovedpersonene, var det dansere kledd ut som Neil og Chris som først gjorde sin entré. Deretter kom Neil Tennant og Chris Lowe i egne figurer, noe som det ikke var tvil om etter at Tennants bemerkelsesverdige røst la seg som et teppe over de elekstoniske arrangementene iscenesatt av makker Lowe.

Til tross for denne uvanlige entreen på en scene som ellers huser mer ordinær pop- og rock, skulle det ta noe tid før kjæledyrgutta virkelig fikk fart på sakene. De bød på en miks av gamle hits fra åttitallet og en rekke låter fra de siste studioplatene, med hovedfokus på fjorårets vellykkede utgivelse Fundamental.

Fremdeles sarkastiske
Sarkasmen og ironien, som har fulgt denne duoen gjennom hele deres karriere, ligger tjukt utenpå i låter som I’m With Stupid (et ballespark til Tony Blairs ”vennskap” med George Bush Jr., red. anm.) og Sodom And Gomorrah Show kom relativt tidlig i settet. Hele veien krydret med effektive videosekvenser med både dansere og politiske budskap på et stort lerret som var vist i bakgrunnen.

Det gjorde også gamle schlägere som Rent, Opportunities (Let’s Make Lots Of Money), Left To My Own Devices, Home And Dry og So Hard (her med kordama som hovedsanger). Men først etter halvspilt tid (de spilte til sammen i to timer, red. anm.), begynte salen virkelig å nå kokepunktet.

Monsterhitene Heart, Domino Dancing og ikke minst Elvis-coveren Always On My Mind bidro sterkt til at publikum tilsynelatende gikk fullstendig av hengslene. Av ren begeistring! Herfra og ut fikk nom flere enn de ivrigste følelsen av å ha kommet til ”disco heaven” – eller noe i den retningen.

Uten band
Pet Shop Boys suppletre som nevnt innledningsvis settet sitt med dansere og korister, i langt større grad enn å leie inn eksterne musikere. Den biffen tok Chris Lowe seg av alene og elegant – som alltid iført sin gule hettejakke, solbriller og caps.

Neil Tennant var imidlertid sjefen på scenen – og mannen som styrte det hele fra begynnelse til slutt. Han viste tydelig begeistring over responsen fra publikum, og ga dem til gjengjeld nøyaktig hva de ville ha, krydret med ”tusen takk” på norsk en rekke ganger gjennom settet.

Siste del av konserten var viet noen av britenes aller største hits, som West End Girls (selvfølgelig!), Can You Forgive Her, Suburbia og Se A Vida E, samt en overrsakende Chris Lowe alene i et slags pauseinnslag med Paninaro, før punktum ble satt med It’s A Sin og et par coverlåter til, som U2s Where The Streets Have No Name mikset med I Can’t Take Mty Eyes Off You og Village Peoples Go West før det hele bokstavelig talt eksploderte med It’s A Sin.

Ekstra ekstranummer
Etter en runde med ekstranumre, gikk Pet Shop Boys enda lengre enn hva de gjorde i Bergen et par dager i forveien med ytterligere ett og satte endelig punktum, denne gang i form av den noe mer balanserte Being Boring fra 1990. Det eneste settet manglet, var deres – etter undertegnedes mening – Pet Shop Boys’ aller beste enkeltstående låt; I Don’t Know What You Want But i Can’t Give It Anymore. Uten at det gjorde det døyt!

Alt i alt viste Pet Shop Boys seg som et modent, moderne og lekent band som vet å ivareta sitt musikalske uttrykk med stor overbevisning. Pet Shop Boys anno 2007 er minst like spennende og interessant som Pet Shop Boys anno 1987.