Nådde kokepunktet med Wolfmother

(Norwegian Wood, Frognerbadet – Oslo, torsdag 14. juni 2007)
Foto: Nils F. Skumsvoll

Men før Wolfmother gikk på scenen skulle både Marte Wulff og Tori Amos underholde publikum denne varme sommerdagen i Frognerbadet. Dessverre var ikke Panorama tilstede under Marte Wulffs opptreden, men ryktene gikk om en behagelig konsertopplevelse.

Tori Amos

Halvveis fra sterk artist
Nummer to på plakaten denne torsdagskvelden var en av verdens mestselgende kvinnelige artister, Tori Amos – for tiden i gang med sitt niende soloalbum.

Den fargerike piano-rockeren Tori Amos åpner med Body And Soul fra vårens utgivelse American Doll Posse, en låt som sammen med Cruel fra den ti år gamle From The Choirgirl Hotell gjennomføres stående foran pianoet og keyboardet. Hun går hardt ut, før hun setter seg ned ved pianoet og serverer publikum roligere varianter av sin alternative popmusikk – som gjerne nevnes i samme åndedrag som Kate Bush og Joni Mitchell.

Feil publikum
Det var åpenbart mange som likte musikken, men et flertall som så ut til å glede seg mest til hardere rocken som skulle komme senere på kvelden, og når Tori Amos ikke klart å få ut alt på scenen denne kvelden kan det nok langt på vei tilskrives at store deler av publikum var der for en helt annen type musikk.

Selv om det ikke var en slagen verdensstjerne vi så denne kvelden har hun garantert hatt heldigere konserter, enn både denne og forrige gang hun spilte på Norwegian Wood.

Best var hun etter sitt kostymeskiftet, fra hvit parykk og hvit kjole gikk hun over til langt rødt hår og en ny matchende kjole. Sammen med serveringen av et knippe kjente låter fra hennes repertoar steg stemningen blant en del publikum, men noen stor festivalopplevelse ble det aldri av denne konserten.

Wolfmother

Ulvene begeistret
For Wolfmother stemte alt fra første gitarriff. Åpningslåta var Dimension, første spor på debutplata deres som har rukket å bli nøyaktig et år gammel. Det ble en forrykende start på en konsert som tok av og ikke landet før en lang og god time var fylt med bandets syttitalls inspirerte rock.

Bandet har siden debut-EPen i 2004, og ikke minst siden den nevnte fullengderen, vunnet en imponerende fanskare – og den bli ikke mindre etter konserter som denne i Frognebadet. Wolfmother er enda bedre live enn på album.

Riktig publikum
Vokalist og gitarist Andrew Stockdale skrik-synger ut sine gloser i beste Ozzy Osbourne-stil, og sammen med Chris Ross (bass og keyboard) og Myles Heskett (trommer) serverer de retromusikk av typen Led Zeppelin og Black Sabbath.

Frognerbadet var fylt opp av stående og klappende publikummere, mens gropa i front var tettpakket med konstant hoppende fans. Bandet trives like godt og skryter av både publikum og den naturlige amfisenen som er perfekt for alle typer konserter.

– Vi kommer tilbake!
Den herlig energiske Apple Tree mottas med jubel og den roligere og suggererende White Unicorn går rett hjem hos samtlige. Nå, etter fire låter, er det for lengst klart at dette kommer til å bli en ren parademarsj for Wolfmother – kvelden var dømt til suksess.

Andrew Stockdale er som vanlig en energibombe av en vokalist og engasjementet er ikke stort mindre hos de to andre – en Chris Ross som velter keyboardet sitt og avslutter låta med vertikale tangenter skaper begeistring. Nesten like mye begeistring som åpningsriffet til hitlåta Woman, som sørger for at stemningen går til himmels hos fansen.

Etter en kort tur bak scenen klappes Sydney-gutta frem til ekstranumrene, og da Vagabond, Colossal og Joker & the Thief var unnagjort lovte bandet å komme tilbake. Det er det nok mange av torsdagens publikummere som også gjør.