Mørke toner på høylys dag

(Norwegian Wood, Frognerbadet – Oslo, fredag 15. juni 2007)
Foto: Lill Kristin Tvinde

To multimillionselgende amerikanske band var hovedattraksjonene på Norwegian Woods etter hvert så tradisjonsrike metalldag. Evanescence har solgt utrolige 18 millioner utgaver av sine to album, mens Korn etter sigende ligger rundt det dobbelte.

Været var kanskje ikke ideelt for mørke toner, men det ble likevel en feiende flott kveld for øltørste metallhoder og unge gothere.

Evanescence

Gjorde sitt beste
Det registreres at Evanescence har fått jevnt over slakt i mediene for sin opptreden denne kvelden. Etter undertegnedes syn er dette delvis urettferdig. Vi må ikke glemme at bandet har begrenset med materiale etter kun to fullengdere, og har derfor ikke annet å slå i bordet med enn et knippe megahiter i sjangeren gotisk nymetall.

For mange fremprovoserer Evanescence-formelen ukontrollerte sure oppstøt, og bandet har rett og slett blitt politisk ukorrekt å like. Like fullt har låter som Bring Me To Life, Going Under og My Immortal vært uhyre populære, spesielt blant den yngre garde, og bør derfor tas noenlunde seriøst.

Forestillingen ble i bunn og grunn så bra som den kunne bli, bandets repertoar tatt i betraktning. Vi fikk akkurat det vi forventet. Lyden var krystallklar, frontkvinne Amy Lee demonstrerte at hun så definitivt har en knakende bra livestemme, selv om den til tider blir vel anstrengt. De resterende musikerne gjorde også jobben uten å drite seg ut. Konserten var først og fremst beregnet på kidsa, og etter stemningen foran scenen å bedømme var de mer enn fornøyd.

Med andre ord en helt grei oppvarming til Amy Lees egne idoler i Korn.

Korn

Grovkornet nymetall
Korn har helt siden debuten i 1994 vært et av denne anmelders yndlingsband.

Korns intense angstmetall har riktig nok påført verden et utall fæle imitatorer, men Jonathan Davis forblir kongen av nymetall, hvis vi i det hele tatt bør bruke et slikt begrep.

Bandet skulle egentlig spille i fjor, men ble i siste liten erstattet med Turboneger grunnet Davis’ plutselige sykdom, til stor skuffelse for svartkledde festivaldeltakere. Men fredag var de altså på plass, og leverte en fabelaktig forestilling, tettpakket med godlåter fra bandets snart åtte album lange karriere.

Den fabelaktige åpningslåten Here To Stay satte standarden, og viste at Korn klarer seg utmerket uten den nyreligiøse og angrende eks-gitaristen Brian ”Head” Welch. Som seg hør og bør var både kilt og sekkepipe på plass, samt to trommiser, inkludert selveste Joey Jordison fra Slipknot. Legger vi til bassist Reginald «Fieldy» Arvizu får vi en rytmeseksjon av de sjeldne.

Jonathan Davis kan på sitt beste skrike fletta av de fleste. I tillegg har han en helt særegen stil, både når han synger rent og når han setter i gang med sin karakteristiske scatting. I strålende vigør ledet han sine medmusikanter til fremragende versjoner av Y’all Want A Single, Freak On A Leash og ikke minst avslutningslåten og publikumsfavoritten Blind fra den nevnte debuten. Dessuten tok Korn en lynvisitt innom både Metallica og Slipknot.

Bakersfield-gjengen har beklageligvis hatt en fallende kurve på de to siste studioplatene sine. Forrige album See You On The Other Side vitnet om et band med ønske om å eksperimentere, men som ikke helt klarte å bestemme seg for hvilken retning de skulle gå. Den nye låten Evolution fra bandets kommende album virker i så måte som et steg i riktig retning.