Vilt og vått

(Quart, Kristiansand – mandag 2. juli 2007)
Av: Magne Mellem Enoksen (tekst/foto) og Carina Alice Bredesen (tekst)

Quart ble tildelt en regnfull åpningsdag av værgudene, akkurat som Hovefestivalen. Og nettopp kampen mellom de to festivalene var det flere som tok tak i i løpet av dagen. Bandene byttet på å ironisere over festivalkrigen og prise Quart mellom låtene sine.

Regnet la naturlig nok en liten demper på stemningen under åpningsdagen. Både arrangører og artister kunne nok ønsket seg flere tilskuere, men hyggelig var det å se at alle artistene visste å sette pris på de som faktisk hadde kommet.

Turboneger
Odderøya Amfi

I sitt rette element
Turboneger var tilbake på Quart, der bandet gjorde sitt store comeback i 2002. Forskjellen var at denne gang hadde bandet fått det været de hadde bestilt, som Hank von Helvete skadefro proklamerte fra scenen. Glampunkerne hadde bestilt regnvær, og det fikk både band og publikum så det monnet. Regnet så likevel ikke ut til å dempe stemningen blant de fem tusen publikummerne at det høljet ned. Turboneger kan synge All My Friends Are Dead så mye de vil, men en trofast fanskare som lager liv har de uansett. Matroslua til Happy Tom ser ut til å ha gått litt av moten blant fansen, i stedet stilte flere i krigshjelmene flere av de andre bandmedlemmene hadde på hodet.

Hank von Helvete marsjerte inn på scenen som drillsersjant, med magen bar, kløft bak og resten dekket av Stars & Stripes. Vokalisten tok styringen, og sammen med bandet leverte han en konsert tro mot sin stil. For dette var så dramatisk og pompøst som bare Turboneger kan.

Publikum fikk høre mange av de kjente favorittene, som Get It On, Fuck The World, The Age Of Pamparius og selvsagt I Got Erection. På sistnevnte låt sjanglet Sven O. Høiby opp fra de døde og inn på scenen. Høiby åpnet Turboneger-konserten på Quart i 2003, og Hank von Helvete benyttet sjansen til å hylle ”kameraten fra Kristiansand”. Turboneger går altså ikke av veien for å piffe opp sin mest populære sang ytterligere, noe fansen vet å sette pris på.

Rockerne bød også på noen låter fra deres ferske album Retox, og balansen mellom nytt og gammelt traff bra. Fansen fikk de låtene de håpet på, samt noen potensielle nye favoritter. Turboneger har etter hvert fått mye erfaring på scenen, og de har et show som fungerer til tusen for den ivrigste fansen. Men når bandet har gjort så mye stort tidligere, blir det stadig vanskeligere å gjøre det lille ekstra som gir oss alle bakoversveis.

Blind Archery Club
Odden

Spiller på flere strenger
Bandet fra Oppegård slapp debut-plata The Union i januar i år, og de fleste har vel fått med seg hiten Off The Deep End på radioen. Dette var deres aller første opptreden på Quart. Blind Archery Club viste seg som et koselig band, med koselige, velspilte låter, som likevel kunne bli litt kjedelig i lengden. Det så ut som om de trivdes veldig godt på den vesle Odden-scenen, de smilte og tullet for seg selv, og selv om det til tider var litt fart i vokalisten, var ikke bandet noen stor opplevelse på scenen. Som bakgrunnsmusikk fyller de derimot rollen glimrende. Og det passer igrunn utmerket for de som ruslet ned på Odden for å ta seg en matbit eller slappe av på berget mens det ennå var oppholdsvær den første Quart-dagen.

Det er nok først og fremst her gutta i Blind Archery Club har en vei å gå. Off The Deep End er en sterk låt som fanger publikums oppmerksomhet, og High On Morning Dew får også deler av publikum på Odden til å vende øynene mot scenen. Men generelt lider bandet litt under dårlig utvalg i låter som utmerker seg positivt. Det er hyggelig å høre på, men lite å bli bergtatt av.

Det er ingen tvil om at gutta fra Oppegård kan tingene sine musikalt sett. Ingen av låtene ble utført med helt lik oppsetning, disse gutta spiller virkelig på flere strenger. Underveis rullerte alle, unntatt trommisen, på å spille bass, gitar og piano. Moro at gutta behersker flere instrumenter, også på scenen. Byttene var velregisserte og uansett hvem som spilte hva, låt pop-rock-melodiene deres bra. Til tider var det litt mer fart, blant annet i avslutningslåta, It’s Coming Back, men som konsertband kan Blind Archery Club med hell kline mer til.

Black Debbath
Bendiksbukta

Morsom åpning
Black Debbath hadde æren av å åpne det de selv betegnet som ”den siste Quartfestivalen”. Rockerne åpnet med sine velkjente tunge og fengende gitarriff, kombinert med artige tekster om viktige og uviktige ting. Åpne en festival er ikke alltid en takknemlig oppgave, men publikumsoppmøtet var bra til tidspunktet å være, selv om det nok manglet litt på både antall og engasjement i forhold til Quart-konserten på Odden i 2004.

Den uhøytidlige åpningstalen satte standarden for resten av konserten. Den gode lyden i Bendiksbukta gjorde at tekster fulle av spøk, alvor og ironi nådde fram til publikum. Det samme gjorde morsomme sprell mellom låtene. Gutta i Black Debbath har etter hvert mye å ta av etter fire album med ulike temaer. Til høsten blir det fem, og denne gangen skal bandet ta for seg kvinnen. Publikum fikk høre en svensk kjærlighetsvise fra det nye albumet, og det er tydelig at Black Debbath fortsetter i kjent stil.

Til kvinnene vartet også Lars Lønning & co opp med et orgasmekurs. Tanken var nok god, men kurset ble igrunn et småflaut eksempel på at bandet drar den litt langt noen ganger. Så ble da også resultatet at orgasmekanonen til Lønning ikke gikk av som planlagt. Det gjorde heldigvis ikke Aslag Guttormsgaard sin heller da han kledde seg naken under avslutningssporet.

Chris Cornell
Odderøya Amfi

Stor stemme
Når du har muligheten til å plukke fra øverste hylle fra både Soundgarden, Audioslave og egne soloalbum, sier det seg selv at forutsetningene for en knallkonsert er tilstede. Regnværet la imidlertid en liten demper på stemningen, og det tok litt tid før både Chris Cornell og publikum ble varme i trøya.

Men inget regnskyll i verden kan ta fra Cornell hans fantastiske og særegne rockestemme. Stemmen høres minst like bra ut på scenen som på på plate. Han imponerer både i rockballader med kassegitar, og når han brøler ut lange toner i de hardere låtene. Nettopp denne variasjonen gjør at Cornell er en spennende opplevelse på scenen. Han gjorde helt rett i å fremheve bandet, som skal ha sin del av æren for at Cornell gjør det bra som soloartist.

Chris Cornell satte stor pris på at de fremmøtte trosset uværet, men det tok sin tid før kontakten mellom artist og publikum satt skikkelig. I starten kunne det virke som om Cornell var mer opptatt av seg og bandet sitt, men gjennom en oppriktig takketale litt ut i konserten kom det tydelig frem at han trivdes på scenen foran Quart-tilskuerne. Publikum svarte med stormende jubel til gamle godbiter som Be Yourself og Black Hole Sun, mens sololåtene ikke slo like godt an. Unntaket var, ikke overraskende, James Bond-låta You Know My Name. Den var et klart eksempel på at Cornells sololåter også kan bli publikumsfavoritter. Dermed kan det være mye bra å glede seg til i fremtiden fra denne mannen. Det skal i hvert fall ikke stå på stemmen.

Raplh Myerz and The Jack Herren Band
Hallen

I fyr og flamme
Etter å ha stått ute og regnet bort tidligere på dagen, var dette en konsert du kan si varmet. Ikke bare var det innendørs i Hallen, men Ralph Myerz And The Jack Herren Band startet showet med å slippe flammene løs på scenekanten. Bandet feiret tiårsjubileum med sitt første pyroshow på to år. Gutta er kjent for å være et fyrverkeri på scenen hver gang de spiller, og med flammer, gnister og raketter ble liveshowet i Hallen enda mer underholdende enn vanlig.

Det var ikke bare flammene som varmet, bergensernes enorme energi gjør konsertene deres til en opplevelse for både øye og øre. Thomas Lønnheim og Tarjei Strøm gyver løs på hvert sitt trommesett, sittende, stående, hoppene og til og med stående oppå. De bruker hele scenen mellom slagene, og sørger for å dra med seg publikum. Oppmøtet i hallen var ikke all verden i disse sene nattetimer, men RMJHB lot seg ikke påvirke av det. De ga alt, og sa tydelig ifra til Quart-tilhørerne at de satte pris på oppmøtet.

Det er mye som kan forbedres gjennom enorm innsats på scenen. Ralph Myerz And The Jack Herren Band ikke er verdens mest interessante band på plate, og alt trøkket skjuler ikke helt at låtmaterialet ikke holder samme nivå som liveshowet. Selv om noen låter er mindre spennende, er det likevel nok av høyepunkter på spillelista. Å se disse gutta på scenen er absolutt en opplevelse.