Muddermatter

(Roskilde Festival, Dyrskuepladsen – Roskilde, fredag 06. juli 2007)

Noen scener var det mildt sagt risikabelt å komme seg til, og den altoppslukende gjørma skulle vise seg å bli en seig (sic) motstander for festivalen å hanskes med. I løpet av fredagen kjørte ledelsen ut 150 tonn sagflis på området, og det hjalp litt. Vi fikk spongater å bevege oss på. Men etter torsdagens semre utbytte, var vi sugne på å sjekke ut dagens musikalske godbiter.

Queens Of The Stone Age
Orange Scene

Riff-rock
Hinkende inn på scenen med krykke på grunn av et dårlig kne kommer frontmann Josh Homme med et «I’m so fucking proud of you Roskilde. You party so hard!’. Og bandet setter i gang med Feel Good Hit Of The Summer. Publikum er med fra første riff. Med en heller lunken respons fra både kritikere og fans på deres nye album Era Vulgaris blir det spennende å se om de kan rocke Orange Scene på en heller forblåst fredag kveld.

Og nettopp vinden skal vise seg å bli bandets fiende utover konserten. Den nå etter hvert hardpakkede gjørma suger til seg lyden som et svart hull, og kastevinden gjør at lyden til tider forsvinner helt i publikumsposisjoner som under optimale (vindstille) forhold gir lyd på linje med platene. Dette fører til kritikk mot lydfolkene som blir anklaget for å ha skrudd ned lyden i forhold til tidligere. Et knippe nye sanger tidlig i settet får godkjent respons, for eksempel den basstunge Misfit Love, men jeg, og mange med meg blir stående å vente på hit’ene.

Dess lengre ut i konserten vi kommer, dess mer blir det klart at bandet bare vil bli ferdig med jobben, og spiller mer og mer for slusene rett foran scenen. Først når de topper med Go With The Flow, Little Sister og en hårreisende komprimert No One Knows blir det liv bakover fra de vel 40 000 som har stått tålmodig og ventet. Og så er det slutt. Like plutselig som det begynte. 15 minutter fest på en times konsert. Og jeg tar meg selv i å tenke at QOTSA kanskje har hatt sitt peak, og hvor nådeløs den orange scenen er ved elendige værforhold.

Dizzie Rascal
Cosmopol

Grimete storbyrap
Hip hop-hodene hadde blitt tilgodesett med legender så vel som undergrunn i dag. Etter Beastie Boys pinlige affære på Orange Scene tidligere på dagen (gutta virret rundt småbrisne og ville alt annet enn å levere en konsert), var det opp til Dylan Mills bedre kjent som Dizzee Rascal å levere varene.

Og i et helt stappfullt Cosmopol-telt leverte han til gangs. 20000 par armer var i været fra første låt. Dette var en helt annen Dizzee enn forrige gang han var her i 2004. Da fomlet det en tenåringsfjern gutt rundt på scenen og ikke visste helt hva han gjorde. I kveld utstrålte både han og hans sidekick autoritet av Public Enemy-aktige dimensjoner. Det fyres av hits i hytt og vær med bastante ord-mitraljøser og stadige «Make some noiiiize» som blir gjengjeldt med et unisont brøl fra publikum i en kokende gryte.

Men et ankepunkt har jeg mot hip hop-konserter. Uansett hvor stoore artistene er, og uansett hvor glitrende katalog de har å plukke fra blir det fort repetitivt og småkjedelig. Det er svært få forunt å gjenskape den magien de oppnår i studio på scenen. Men Dizzee Rascal skal ha kred for en ting – å ha skapt en genuin britisk avart av en amerikansk musikkstil. Ingen andre enn gutter fra skitne London-gater kan frambringe en slik paranoia-feeling som ’Grime’-sjefen. Og han reddet sannelig dagen for hip-hop-fansen.