Crazy Love – Ørkenvind

Bergenserne fikk i 2005 skryt fra flere hold for debutplata Wide Load. Den gangen ga de bånn gass, og rocket som en hissig sandstorm. Denne gangen tar vokalist Bjørn Sturle Hillestad og resten av kvintetten det hele litt ned.

Tempoet er lavere, låtene er mer episke og tegner opp et mindre kupert ørkenlandskap enn forrige gang. Tuco’s Lounge er en ørkenvind over imaginære sanddyner og en og annen nesten tørr oase under den brennende sola. Tankene går til Morgan Kane og filmhistoriens største klisje: Westernfilmer.

Flere av de rolige låtene på denne skiva nærmer seg faretruende klisjeen. Låter som Honda og Siberian Fatigue er vel enkle i strukturen, og fremstår som skjematiske og klisjépregede. Et forsøk på å krydre låtene med koring ender i skuldertrekkfrembringende melodiføringer vi forbinder med banal radiopop. Og slikt er bannlyst.

Heldigvis leverer Tuco’s Lounge varene i andre låter. Sober Second Thoughts er skivas beste spor; en svart og sugende rockesak blottet for kommersielle frierer og radioinvitter. Rusten og sår stemme over mørk melankoli, ikke ulikt Madrugadas førsteskive Industrial Silence.

I det filmatiske tittelsporet Crazy Love In Bridge Town er referansene til Madrugada og Sivert Høyem enda tydeligere.

Bandet barsker seg opp i rocka Razzmatazz. Her hører vi at Nick Cave utvilsomt er å finne i bandmedlemmenes platesamlinger. Men Tuco’s Lounge er nok nærmere prærien enn herr Cave, som hører hjemme i et mer urbant ørkenlandskap. Alt i alt er dette en ujevn plate med gode øyeblikk.