(Slottsfjell Festival, Slottsfjellet – Tønsberg, fredag 20. juli 2007)
Foto: Nils F. Skumsvoll
Som vanlig ble åpningsdagen under Slottsfjell Festival også i år en feiende flott opplevelse. Det meste fungerte prikkfritt i alle ledd arrangementsmessig, men den trange trappen som går opp til de to scenene på toppen av Slottsfjellet ble en litt for stor utfordring for arrangørene etter at lokale Zeromancer hadde gjort sitt fra Birkebeinerscenen, og de mange publikummerne som hadde bivånet konserten skulle ned igjen fra ”fjelltoppen”. Dette førte blant annet til at vi gikk glipp av en av dagens øverste prioriteter, Ila Auto, som skulle spille på Tårnlunden Scene etter lokalheltene hadde spilt fra seg.
Jens Lekman
Kongescenen
Det svenske popesset Jens Lekman har satt spor etter seg på platefronten med sine albumutgivelser When I Said I Wanted To Be Your Dog fra 2004 og ”Oh You’re So Silent Jens” fra 2005 (som begge ble belønnet med toppkarakter av Panoramas anmeldere, red.anm.). Han kom til solfylte Slottsfjell Festival med kofferten full av godlåter og gjorde en god figur med sin superbe form for popmusikk.
Til tross for flott mottagelse hos både våre egne og andre musikkanmeldere, synes det likevel som om Jens Lekman fremdeles er et uskrevet blad for menigmann på festival. Dett hindret imidlertid ikke svensken fra å skape god stemning i ettermiddagssolen, hvor han garantert også skaffet seg noen nye fans.
Som nevnt leverer Lekman og hans band finfin popmusikk på høyt nivå, noe som også kom frem under settet på Slottsfjellet denne fredagen. Det faktum at folk flest til stede neppe kjenner spesielt godt til låtmaterialet, satte heller ikke den store demperen på mottagelsen. Spesielt ikke da Erlend Øye fra Kings Of Convenience kom på og sang duett med Jens Lekman på Paul Simons You Can Call Me Al. Mer av dette kunne utvilsomt ha gitt konserten et ekstra løft om flere hadde vært i stand til å nynne med på strofene. Ellers syntes både Jens Lekman selv og de fremmøtte i sommersolen å nyte hverandres selskap.
The Thermals
Baglerscenen
Ikke fullt så magisk amerikansk indie
Med sin sofistikerte form for støyrock, slik den har fremstått på albumene More Parts Per Million (2003), Fuckin A (2004) og fjorårets The Body, The Blood, The Machine, var forventningene til Portland-bandet forholdsvis skrudd opp fremfor kveldens konsert. The Thermals gjorde heller ingen direkte dårlig jobb, men det hele føltes det som om bandet gikk på autopilot, uten å være i stand til å utvise sitt potensiale fra beste side. Dette er synd, spesielt med tanke på at The Thermals med dette kunne ha utvidet sin norske tilhørerskare – i det minste hva nye fans fra Vestfold angår.
Inntrykket The Thermals vi sitter tuilbnake med etter at bandet gikk av scenen kan også ha noe å gjøre med at formatet ble feil. Det er neppe enkelt å skape den riktige stemningen fra en ikke direkte stor scene i den sene etteriddagssolen. Sånn sett vil nok dette bandet ha en langt bedre kontakt med publikum i mørkt klubblokale. Alt tatt i betraktning ble beklageligvis denne forestillingen tanken for anonym til at jubelen var i nærheten til å ta av.
Calexico
Kongescenen
Eneste som manglet var taco
Og Calexico gjorde jobben sin de, med både innlevelse og spenst. Likevel føltes det som om gruppen ikke var i stand til å ta showet sitt helt ut. For til tross for velegnede forhold, syntes det som om det lille ekstra manglet for at de skulle kunne oppnå full uttelling for sin meksikanske stil. Kanskje kan det ha noe å gjøre med at Calexico på sitt foreløpig siste album, Garden Ruin fra i fjor, beveget seg i en noe mer indiepreget retning enn det de har gjort på tidligere utgivelser. I og med at dette fremdeles er siste album signert amerikanerne, er heller ikke overraskelsen stor med tanke på at de gjerne vil presentere nettopp dette relativt ferske materialet for sine tilhørere.
Men alt i alt kan likevel konserten oppsummeres som et trivelig møte med Calexico, som for det meste spredte varme og tiltalende mellomamerikanske toner fra den største scenen på Slottsfjell Festival.
Timbuktu
Kongescenen
Som forventet fra Timbuktu og kompani
Publikum elsker Timbuktu, og Timbuktu elsker tilsynelatende også sitt publikum tilbake. Sånn sett var kveldens konsert en full vinn-vinn-situasjon for alle parter. Og med sitt stadig større ensemble, ble det også full fest fra scenen fra første sekund der Timbuktu sparket i gang med sitt energiske show.
Livet er for kort til å kjede seg, og i selskap med Timbuktu og kompani er det heller ikke mulig å gjøre nettopp det. Dette hindrer imidlertid ikke det faktum at formatet føles lite videreutviklet siden forrige norgesbesøk (og de har det vært en del av). Men med hitlåter som Alla Vill Til Himlen (Men Ingen Vill Dö) og Det Ordner Sig Til Slut på repertoraret, har Timbuktu festivalgjengerne i sin hule hånd, og sammen gjør de dette til en verdig avrunding på første dag av Slottsfjell Festival 2007.
Rock-vokalist gir ut barnesang. Siri Stray er en norsk sanger og låtskriver fra Østlandet. Hun…
Dalien er en norsk rapper som har sin egen stil. Det er ikke old school…
Fetter Tom har spilt inn filmmusikk med hjelp fra TNT-gitarist Ronni Le Tekrø. Forrige gang…
Hun har gitt ut sitt første soloalbum, og har ett til på vei. Hun har…
Amelie Aldner er en svensk artist bosatt i Norge. Med sin klare og kraftige stemme…
Simon Moholt fra Oslo holder det nede med old school rap på norsk. Hans EP,…