I popens makt

(Slottsfjell Festival, Slottsfjellet – Tønsberg, lørdag 21. juli 2007)
Foto: Nils F. Skumsvoll

Den skyfrie himmelen som møtte innbyggere og sommerturistene i Tønsberg lørdag morgen forsvant gradvis utover dagen. Men inne på festivalområdet til Slottsfjell Festival var stemningen minst like bra som dagen i forveien.

Spennende artistnavn som Montée og Ane Brun hadde allerede spilt ferdig sine sett da våre utsendte inntok området. Men da vi kom hadde akkurat smått legendariske The Slits gått på Birkebeinerscenen for å varme opp for kveldens headlinere, deriblant herlige Midlake, Spiritualized i akustisk setting, indieheltene i of Montreal og de svenske, men ikke akkurat upopulære Bo Kaspers Orkester.

Mintes Burås
Men dette skulle også bli dagen for ettertanke, for oppe på Birkebeinerscenen skulle etter planen My Midnight Creeps ha spilt. Som kjent ble bandets frontmann Robert Burås funnet død i sitt hjem i forrige uke, og i stedet for å finne et erstatningsband valgte festivalledelsen å heller hylle den avholdte musikeren med en minnestund.

En beveget pressetalsmann for Slottsfjell Festival, Behnam Farazollahi, hadde påtatt seg den vanskelige oppgaven å holde en minnetale til ære for Robert Burås mens scenen var pyntet med blomster, artistens festivalpass og den avdøde musikerens gitar. Dette ble en sterk påminnelse om hvor sårbart et menneskeliv kan være, samtidig som mange fremmøtte viste sin sympati gjennom et minutts sammenhengende applaus til ære for Madrugada– og My Midnight Creeps-legenden. Det hele ble avrundet med sistnevnte bands musikk strømmende fra høyttalerne på området.

The Slits
Baglerscenen

Avslepen nostalgi
Siden jentebandet The Slits entret musikkarenaen midt under punkbølgen på siste halvdel av syttitallet har det skjedd mye i musikkhistorien. Det er liten tvil om at jentene har hatt innflytelse på mange opp gjennom årene, men deres opptreden på Slottsfjellet ga ikke inntrykk oiver alt dette bandet en gang har stått for.

Med sin avslepte form for skapunk som hovedingrediens i sitt musikalske uttrykk, har The Slits satt spor etter seg hvis man setter bandet i et langvarig perspektiv. Etter at jentene fant tilbake til hverandre for noen år tilbake har de imidlertid ikke hatt så fryktelig mye nytt å by på, noe som med stor sannsynlighet også preget denne forestillingen.

Men alt tatt i betraktning gjorde frontfigur Ari Up (eneste gjenværende medlem fra originalbesetningen fra 1976, red.anm.) sitt ypperste for å overbevise om at The Slits fremdeles er et band å regne med, nærmere tredve år etter sin storhetstid. Det beste med forestillingen var at det tidvis var et hyggelig gjenhør med et par gamle slagere. Men mest av alt vil nok denne konserten huskes for den lille jenta som ble invitert opp på scenen og fikk danse med Up og kompani i selskap med jentungens pappa, som også fikk innpass på scenekanten.

Freddy & The Casual Rap-Orchestra
Baglerscenen

Funky hip hop show
Det lokale hip hop-ensemblet Freddy & The Casual Rap-Orchestra kom til Baglerscenen med et timanns stort orkester som gjorde sitt ypperste for å underholde festivalpublikummet lørdag ettermiddag. Med sin utagerende funk-stil, supplert med blåsere og dansende og glade kordamer, frisket denne gjengen også opp stemningen foran scenen, hvor det var fylt opp med interesserte tilskuere som velvillig syntes å være med på notene.

Problemet med Freddy & the Casual Rap-Orchestra, som det er med det meste innen norskspråklig rap, er at formatet virker ugjennomtrengelig. Verken tekster eller musikalsk uttrykk kommer tydlig nok frem, samtidig som den tradisjonelle oppskriften de følger blir lite spennende i lengden. Og selv om dette kanskje ikke ligger fryktlelig langt unna uttrykket til for eksempel Timbuktu som spilte på Kongescenen i går, er det likevel milevis før norske rappere er i nærheten av å finne frem til en like nedslående eller overbevisende form. Ei heller i dette tilfellet.

Når det er sagt, skal likevel Freddy og hans kumpaner ha honnør for å piske opp stemningen på Slottsfjellet, noe ikke minst blåserrekken og kordamene bidro sterkt til her.

The Lionheart Brothers
Kongescenen

Gjennomført fra brødrene løvehjerte
Med sine to og godt mottatte album i kofferten, kom The Lionheart Brothers til den største scenen på Slottsfjell Festival med sine alternative rocklåter. Gruppen er tydelig samspilte, og har definitivt bygget seg opp som et relevant og dyktig liveband. Det eneste ankepunktet er at låtmaterialet er hakket for uinteressant til at vi fristes til å innhente de aller største superlativer.

For dette synes å være det svake leddet i historien om The Lionheart Brothers. I hvert fall hvis vi utelukkende forholder oss til det vi har hørt fra dem til nå. De er lang fra alene om dette i rock-Norge, men synes likevel å ha potensiale til å nå langt lengre om de bare får låtene på plass i den videre oppbyggingen i det ellers så elegante lydbildet bandet står for.

Oppsummert viste The Lionheart Brothers en side av seg selv som likevel kan vise seg viktig for å bygge seg opp en karriere blant de virkelig store i norsk rock. Observasjonen av publikum som hadde samlet seg foran Kongescenen ga også inntrykk av at dette er et band det kan være verdt å følge den videre utviklingen til. Men responsen var mer høflig enn entusiastisk, for å si det på en annen måte. Og akkurat det er nok ikke helt ubegrunnet. Enn så lenge må vi klare oss med et dyktig band med ikke så altfor mange intreessante låter på repertoraret. Forhåpentligvis kommer dette på plass etter hvert.

Midlake
Kongescenen

Stødige Midlake
Amerikanerne i Midlake fremstår som et av årets mest brukte festivalnavn, og spilte både her på Slottsfjell Festival og på Bukta i Tromsø denne helgen. De dukker også opp på Storåsfestivalen, som ikke er langt unna, mens vi har deres opptreden fra fjorårets Øyafestival fremdeles friskt i minnet.

Men når et band leverer varene, må de gjerne spille på alle festivalene som finnes for denne anmelders del. Midlakes neddempede og smått popnostalgiske stil er nemlig behagelig og velsmakende kost i alt festivalkaoset, der lyder og støy dominerer fra alle kanter. For Midlake er alt annet enn støy, selv der de trår til utover det lavmælte.

Texanerne debuterte med albumet Bamnan And Slivercork i 2004, og fulgte opp med The Trials Of Van Occupanther i fjor. Begge platene domineres av den myke popstilen, som de også tar med seg til scenen med stor overbevisning. Akkurat det er ikke en selvfølge for band som opererer innenfor dette segmentet.

Dette betyr imidlertid ikke det samme som at Midlake fremstår som voldsomt utadvendte fra scenen. De synes heller ikke (takk Gud for det!) musikalsk beslektet med sine sutrete popkolleger fra England (som for eksempel Coldplay, Travis og Keane, med flere.) Med kvalitetslåter på rekke og rad, i kombinasjon med et uvanlig stødig orkester, kan det nesten ikke gå galt. Hvilket det heller ikke gjorde på Slottsfjellet denne tidlige lørdagskvelden.

Spiritualized – Acoustic Mainlines
Kongescenen

Åndelig akustisk
Ti år er gått siden Jason Pierce og hans Spiritualized ga ut klassikeren Ladies And Gentlemen We Are Floating In Space, som da plateåret 1997 skulle oppsummeres var Radioheads OK Computers nærmeste utfordrer om tittelen ”Årets album”. Utgaven av bandet som stilte på Kongescenen på Slottsfjell Festival lørdag var Spiritualized – Acoustic Mainlines, og dermed en noe annen versjon enn den som gjorde seg gjeldene på dette albumet, eller på øvrige plater signert bandet for den saks skyld.

Det var derfor et godt stykke fra den psykedeliske rocken som britene har servert oss i plateform vi ble møtt av fra Slottsfjell-scenen. Det neddempede uttrykket som Acoustic Mainlines står for, er heller ikke nevneverdig i slekt med Pierces andre prosjekter som fra Spaceman 3-perioden, og må derfor kunne betraktes som med helt andre øyne – og ikke minst andre ører. De mest ihuga rock-entusiastene på festivalen savnet sannsynligvis dette, mens andre syntes overrasket over de lavmælte gospel- og pianodrevne låtene som strømmet fra scenkanten. Her befant vi oss nærmere en neddempet utgave av Neil Young enn et utagerende og psykedelisk Spiritualized.

Om resultatet kan karakteriseres som utpreget spennende er dog en helt annen sak. Visst var det fint, og visst var det ypperlig bakgrunnsmusikk for å jekke litt ned i gresset foran scenen. Men å si at det tok av vil være en overdrivelse. Sånn sett maktet Midlake, som også bød på lavmælte toner fra samme scene før dem, å overbevise i langt mer tilfredsstillende grad enn hva Spiritualized maktet i denne tapningen.

Når det er sagt, så kan likevel ingen ta fra Jason Pierce og hans band sin teft for å by på stemningsfull musikk. Hvilket det heller ikke ble lagt skjul på i denne sammenheng.

of Montreal
Baglerscenen

Velkommen til indie-himmelen!
Dersom alle såkalte indie-band fremsto som amerikanske of Montreal, hadde verden vært et langt triveligere sted. Gruppen, frontet av Kevin Bames som i sin tid oppholdte seg i Norge, bød på varme og sjarme til den store gullmedaljen som siste band ut fra Baglerscenen under årets Slottsfjell Festival.

Nærmest som forventet bød of Montreal på et eksentrisk sceneshow med sine mange gladlåter. Selv om det på ingen måte er snakk om kommersiell gladpop av den grunn. For går man i dybden på of Montreals låter spores alt annet enn lykke og harmoni.

Dette hindrer imidlertid ikke strukturen i låtenes oppbygging fra å fremstå som smittende og innbydende i all som prakt. Fra Baglerscenen kom dette spesielt godt frem under bandets innbydende og svært så delikate forestilling. Det i en så stor grad at man kan stille spørsmålstegn ved hvorfor of Montreal var forvist til denne lille scenen, mens langt mindre interessante (dog langt mer populære, sett fra et kommersielt perspektiv) Bo Kaspers Orkester fikk æren av å avrunde Slottsfjell Festival 2007 fra Kongescenen knappe tre kvarter senere.

Dette hindret ikke veteranene fra Elephant 6-kolektivet fra å gjøre sitt ypperste for å fange publikums oppmerksomhet på Slottsfjellet denne lørdagskvelden. Konserten var trivelig på alle måter og sørget for at de tilstedeværende fikk full valuta for inngangspengene. Eneste ankepunktet må være at de unnlot å spille Oslo In The Summertime fra 1995-utgivelsen The Sunlandic Twins, som her i landet kan karakteriseres som en av bandets signaturlåter. Nå befant vi oss da heller ikke i Oslo, som knapt har hatt sommer dette året, men for anledningen hadde de garantert blitt møtt til stormende jubel dersom de for anledningen for eksempel hadde omdøpt den til Tønsberg In The Summertime.

Bo Kaspers Orkester
Kongescenen

Litt for koselig avrunding?
Svenske Bo Kaspers Orkester avviker stort fra programprofilen til Slottsfjell Festival 2007 og er et underlig valg som hovedattraksjon som siste band ut på Kongescenen, festivalens største scene. Forståelig nok har bandet likevel stor appell blant folk flest, så mange koste seg nok likevel i kveldsmørket som var i ferd med å senke seg over Slottsfjellet sent lørdag kveld.

Nå er det ikke sånn at Bo Kaspers Orkester er et dårlig eller totalt uinteressant band. Deres form for pop med sin svake jazz-alibi er i teorien fin nok til sitt bruk den, men som avrunding fra hovedscenen passer de ikke helt inn. Dette gjenspeilte seg også blant mange publikummere vi møtte, som nærmest i protest var i ferd med å forlate området i det svenskene gikk på.

Det var likevel mange nok som sto tilbake og tydelig nøt Bo Kaspers Orkesters myke fløyelsjazzpop for alt hva det var verdt. Og gruppen gjorde i og for seg en helt grei jobb, dog helt uten verken store høydepunkter – men ei eller lave nedturer. Det hele fortonte seg derimot som uvanlig strømlinjeformet, ja nærmest kalkulert for å sette det hele litt på spissen. Noe som ikke er overraskende med tanke på bandets erfaring fra uttallige spillejobber opp gjennom årene. Alt i alt en helt grei forestilling, men også fullstendig uten glød.

En voksende suksess
Oppsummert kan vi si at Slottsfjell Festival 2007 har vært en stor suksess. For Tønsberg og regionen er det godt å vite at vi hvert år kan dra på festival på Slottsfjellet for å oppleve mye bra musikk, som i år har vært preget av mer spennende booking enn tidligere år. Dette til tross for en litt skuffende avslutning med Bo Kaspers Orkester.

I motsetning til nesten alle øvrige festivaler i Sør-Norge denne sesongen, har solen attpåtil skint på de rundt 23 000 menneskene som har vært innenfor portene i løpet av denne helgen. Og det snakkes om å utvide med en ekstra dag til neste år. Om det skjer gjenstår å se, men sikkert er det at dersom Slottsfjell Festival skal kunne vokse ytterligere (noe vi egentlig er sikker på at den vil gjøre), vil det både være et behov og en nødvendighet at dette forslaget følges opp.

Dermed setter vi punktum for rapporteringen fra Slottsfjell Festival 2007, men ser allerede frem til nye spennende opplevelser på Slottsfjellet i 2008. Forhåpentligvis med et minst like spennende program som i år…