God festivaldebut

(Døgnvill, Tromsø, fredag 24. august 2007)
Av: Magne Mellem Enoksen (tekst og foto) og Carina Alice Bredesen (tekst)

Tromsø-festivalen Døgnvill er et nytt navn på festivalkartet. Personene bak ønsker å bli Nord-Norges største festival og trekke større artister nordover enn noen andre har gjort tidligere.

Samtidig skal Døgnvill være en festival for hele familien. Og med alt dette i bakhodet er det ikke annet å si enn at arrangørene traff bra med sin første dag.

Marit Larsen
Alfheim Stadion

Godt selskap
Helgas blideste artist på Døgnvill er utvilsomt Marit Larsen. Jenta utstråler så mye glede når hun står på scenen at det nesten virker tullete. Men hun gjør det på en måte som gjør at man blir glad i henne likevel. Til og med triste låter høres lystige ut når Marit Larsen introduserer dem, og det er i det hele tatt lett å kose seg i Larsens selskap.

Konserten på Døgnvill var Marit Larsens siste med debutalbumet Under The Surface, og det er kanskje greit. Hun har en rekke med radiohits som holder lenge til fin underholdning. Spesielt en nedstrippet versjon av Under The Surface gjør at låtas enkle, men ærlige tekst kommer ekstra godt fram.Likevel har ikke Larsen de store høydepunktene å by på, men det er slett ikke umulig hun finner dem i studio.

Marit Larsen har nemlig det som skal til for å lage god sceneunderholdning. Den lille jenta klarer fint å fylle scenen, der hun beveger seg så mye hun kan med to hender på gitaren og mikrofonstativet foran seg. Det gjør godt å se noen kose seg så mye på scenen. Og gleden er gjensidig.

Mira Craig
Alfheim stadion

Litt for sprek
Det er vel de færreste som er enig med Mira Craig i at hun er en Fatty Girl, som er låta hun åpner Alfheim-konserten sin med. Og hvis hun fortsetter å holde konserter med dette tempoet, skal det litt til før hun blir det også. Craig hoppet nemlig fram og tilbake langs scenens fulle bredde mens hun fremførte både sangtekster, heftig dansing og rop til publikum.

Mira Craig skal nemlig ha ros for måten hun drar i gang publikum på. Det er ikke alle hennes jungelrop som er like enkle å henge med på, men Mira får et småfrossent publikum med på både allsang og hopping foran scenen. Måten hun bruker sin egen stemme på er også imponerende. Den fremstår både sterk og klar gjennom alle utskeielsene oppe på scenen.

Men nettopp disse utskeielsene er også med på å ødelegge for helhetsinntrykket. I løpet av en så kort konsert blir det i overkant mye hoiing, roping og karibisk semi-jamming. Det er et problem for Mira Craig at sangene hennes er veldig like, og når de sprites opp ytterligere på scenen, blir det litt for rotete. I en sådan stund er man avhengig av flere kjente låter, slik at publikum har noe å kjenne seg igjen i. Og da er det en dårlig idé av Mira å droppe både Boogeyman og Who Make Yuh.

Kurt Nilsen
Alfheim stadion

Endelig live
Etter Idol-seieren i 2003, har nok de fleste i landet hørt Kurt Nilsen på radio en gang eller hundre. Jeg tilhører nok det øvre skiktet her, og derfor er det godt å endelig kunne se hvordan mannen duger på en scene.

Og Kurt klarer seg bra han. Jeg innser etter hvert at han har et bra antall låter som jeg har likt, og disse er en positiv opplevelse å høre igjen live. Litt mer trøkk, mye mer volum og enda mye mer folk rundt meg gjør sitt for opplevelsen av låtene. Og stemmen til Kurt Nilsen er ikke noe dårligere live enn på radio. Bergenseren gjør også en bra jobb med å få med seg publikum på både klapping og allsang, og han sørger for fredagens beste stemning på Alfheim.

Likevel er det ikke til å komme unna at det blir mye likt fra Kurt. Dette dreper noe av den nye opplevelsen ved å høre sangene live, og i lengden kan nok ”Live-Kurt” forsvinne litt i mengden, slik ”Radio-Kurt” har gjort. Derfor er det bra at han vet å gi seg i tide – og etterlate et godt inntrykk.

Chris Cornell
Alfheim stadion

Stadig mer solo
Døgnvill-konserten til Chris Cornell er langtifra mannens første norgeskonsert i år. Men Cornell skal ha ros for å ha byttet om på reportoaret siden Quart-konserten på forsommeren. Ut er en del gammelt materiale gått, og inn har noe nytt fra det ferske albumet Carry On kommet. Uten at det nødvendigvis gjør Cornell noe bedre.

Foreløpig er nemlig ikke soloprosjektet like interessant som fortiden som vokalist i Soundgarden og Audioslave. Det er fullt forståelig at Cornell vil spille eget materiale, men publikum er nok mer sultent på gamle klassikere, og det synes for eksempel når han spiller Blackhole Sun. Det er et godt førstebud for konserter å spille det folk ønsker, og derfor er det lov å være skuffet over at Be Yourself var blant låtene som var droppet siden Quart. En positiv nykommer var imidlertid Cornells rolige versjon av Bille Jean.

Og det var så absolutt mye positivt å ta med seg fra fredagens avslutningskonsert. Cornell har noe i nærheten av den ultimate rockestemmen, pluss en kul holdning akkurat i grenseland mellom fjern og laidback. Han har også låtene som skaper de store høydepunktene man husker fra en festival i etterkant, som nevnte Blackhole Sun og James Bond-låta You Know My Name. Vi får bare håpe Chris Cornell ikke slutter å spille disse. Eller enda bedre – tryller fram nye knallåter.