Sexteen – Sex er digg

Først må undertegnede komme med en uforbeholden beklagelse til Panoramas lesere. Den 16. platen til det amerikanske indierockbandet Home, Sexteen, har ligget i platebunken i over ett år. Så lenge har den ligget der, at den egentlig har flyttet seg fra «skal anmeldes»-bunken og over til «foreldet, og dermed uinteressant for oppdaterte lesere»-bunken. Dette er følgelig en fullblods skandale, og burde strengt tatt vært dysset ned. Men noen ganger, som i dette tilfellet, er det som berøres av skandalen så viktig, at det uansett må presenteres. Sexteen er nemlig en så bra plate, at ordet om den MÅ ut til folket.

Grunnen til at støvet nå børsters av denne skiva, er at dens oppsiktsvekkende kvaliteter har sneket seg inn på undertegnede. Som ett av hundrevis av album i lageret, har det titt og ofte poppet opp når iPoden har hatt shuffle på album. På samme måte har enkeltlåter åpenbart seg, når den samme iPoden har vært innstilt på låt-shuffle. Felles for både melodier og albumhelhet, er at det låter så fantastisk bra. Dette er indierock, men med velfungerende popfot, som kun kan beskrives som blendende sterkt.

Tematikken er banal. Sexteen er, smakfullt nok, et helt album som utelukkende handler om puling og pulerelaterte temaer. Det er sex som er på menyen, og denne tematikken smøres ut i vanvittige 61 minutter. Sex, sex og atter sex. Hadde det ikke vært for at samtlige låter er veldreide og interessante, kunne dette blitt en vemmelig erfaring. Hvor interessant er det egentlig å høre på folk snakke om pulings i over èn time? Det er en grunn til at gledespikene på telefonen plutselig blir avbrutt i sine monologer.

Homes hemmelighet ligger i hvordan den banale tematikken lenkes sammen med melodiøse hooks, licks og sang på en prikkfri måte. Selv om popfoten står sterkt på Sexteen, er det også partier som lugger litt mer. På sett og vis har Home her funnet frem til den perfekte blandingsforholdet mellom pur pop og ruvende bråkeri.

Skiva rommer 19 spor, og det er ikke drøyt å si at absolutt alle låtene bunnsolide. Det finnes ingen dødpunkter, da alle som en frir til de tre d-ene: drikke, danse og dragning. En dragning mot forelskelse, rus og bollings – hele livet igjennom. En plate som musikalsk peker mot Why?, The Vaselines, Danielson, Pixies og Modest Mouse, samtidig som den bruser over av selvstendige, velfungerende ideer.

Gjør deg selv derfor en tjeneste, og kjøp Sexteen. Sett på albumet, fra åpningslåta Other Times (Solar), gjennom Juicy Ass, Bubble, Slide, Fucking, Driving, Come og til sistelåta Other Times (Lunar) og opplev et band som burde vært booket på årets Hovefestival, men som på grunn av slappe musikkjournalister som undertegnede, altfor lenge har vært sperret inn i platesamlinger og eksterne hardisker. Dette er en klokkeklar home run, fra av verdens mest undervurderte band.