LaBlaza – Tjenare, Dieter!

Dieter Hallén har vært en bakgrunnsfigur i svensk indie helt siden midten av 80-tallet, kanskje mest kjent som trommis i Punk Funk Union og Goldmine, samt et innhopp på Silverbullit-plata Citizen Bird fra 2001. Når Hallén nå endelig trer ut av trommisenes skyggelandskap og platedebuterer med prosjektet Dieter Schöön, overbeviser han på alle mulige måter.

På LaBlaza høres det nesten ut som Dieter Hallén har tatt alt musikalsk finstøv som har lagt seg på hjernen gjennom 20 år, og kjørt det gjennom et filter. Ut har han fått en plate som høres både forfriskende og genuint nyskapende ut, egentlig en sjeldenhet i seg selv. Kall det indiepop med elektronisk tilsnitt, eller indietronica hvis du er mer komfortabel med den termen. Uansett har Dieter Hallén utvilsomt gjort hjemmeleksene sine, både som produsent og låtskriver.

Strengt tatt burde LaBlaza sette nye standarder for alle indiesmartinger som ønsker å bli lagt merke til i fremtiden. At Dieter Schöön tidvis hinter mot en håndfull med pophelter, først og fremst Bowie og Beck, spiller ingen rolle. Her er det tilsatt tonnevis av egenart og lekenhet, som toppes av Halléns selvsikre vokal som grenser til det nonchalante. Hallén takler denne balansegangen ufortrødent, og det er sjelden å høre en plate som er så utfordrende, men samtidig underfundig og inkluderende på en og samme tid. Her får en eksempelvis servert spaghettiwestern-tendenser i Mary Jane, slacker-elektronika i Warm Hearts og nydelig indiepop i Everyone Must Leave.

Det er ingen som helst tvil om at debuten til Dieter Schöön innehar kvaliteter som indikerer en fremtidig klassiker. Så kan en jo lure på hvorfor herr Dieter ventet til han ble 37 år med å gi ut denne perlen av en plate. Eller så kan en bare gå rundt i lykkerus over å være i besittelse av en av årets desidert beste plater. Jeg velger det siste.