The Piper At The Gates Of Dawn – Kaotisk eleganse

Denne høsten, 40 år etter at albumet så dagens lys, og et år etter Syd Barretts bortgang, gis The Piper At The Gates Of Dawn ut på ny. Albumet er remastret av James Guthrie fra originalopptakene. Både disc 1 og 2 inneholder hele albumet, i henholdsvis mono- og stereoversjon. EMI gir også ut en trippel-cd med blant annet Pink Floyds singler fra 1967.

Disse utgivelsene er fine for fansen, og The Piper At The Gates Of Dawn er en utgivelse som definitivt fortjener å løftes frem i lyset igjen – ikke for jubileet, men for den pene, originale og lystige musikken.

Den viktigste forskjellen på Pink Floyds debutalbum og de senere utgivelser het Syd Barrett – mannen som i 1967 var bandets vokalist, gitarist og låtskriver. The Piper At The Gates Of Dawn er blitt stående som Barretts praktfulle bidrag til musikkhistorien. Han forlot bandet året etter, og livet hans ble mer og mer preget av eksperimentell omgang med rusmidler. Han fikk etter hvert like ofte betegnelsen grønnsak som geni. I ettertid har geniets gode venn og kollega, Roger Waters, beskrevet blikket til Syd Barrett fra denne perioden som ”black holes in the sky” i låta Shine On You Crazy Diamond.

The Piper At The Gates Of Dawn er et resultat av denne mannens kreative høydepunkt som artist, men kanskje først og fremst som låtskriver i en intens, kortvarig og produktiv periode frem til og med debutalbumet.

Her setter geniet Syb Barrett, sammen med resten av bandet, standarden for den psykedeliske musikksjangeren. «Grønnsaken» Barrett hører man noe mer til på hans senere soloutgivelser.

I flere av tekstene forteller Barrett om sin barndom og oppvekst i Cambridge. Også tittelen, The Piper At The Gates Of Dawn, har referanser til Syd Barrets første år, og er hentet fra hans favoritt barnebok The Wind In The Willows. Fløytespilleren det henvises til er den greske guden Pan. Tittelen er i likhet med musikken på albumet en blanding av det lekne, barnslige og det høytsvevende og guddommelige.

The Piper At The Gates Of Dawn er et av få Pink Floyd-album der bandets medlemmer vises på coveret, et cover skapt av Vic Singh – før bandet knyttet til seg sin mer eller mindre faste covermaker Storm Thorgerson.

Første låt ut er Astronomy Domine: en åpning som med sitt musikalske uttrykk, eksentrisitet, uforutsigbarhet og fengende sekstitallssound slår an tonen for den psykedeliske rockens største klassikeralbum. Det er en monumental låt som med sine vakre vokalpartier og dvelende, suggererende instrumentale faser har gjort låten til en gjenganger under bandets konserter – en like uvanlig livelåt som albumet i sin tid var en uventet utgivelse.

Låt nummer to, Matilda Mother, var en av de første låtene Pink Floyd gjorde seg ferdige med under innspillingene i legendariske Abbey Road Studios. En innspillingsperiode som startet 21. februar 1967, for øvrig samtidig med at The Beatles spilte inn et av sine mest bejublede album, Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band, i studio 1.

Mannen som styrte spakene i studio 2 – der Pink Floyd jobbet – var Norman Smith. Samme mann som var produsent for The Beatles tidligste utgivelser. Smith var til tider en meget delaktig produsent, og han fikk også den samme rollen på de kommende albumene A Saucerful Of Secrets (1968), og Ummagumma (1969).

På Flaming er Barrett like eksperimentell med feedback vokale lyder som han var med LSD – det er lite trolig at denne låten kunne blitt til uten den kreative dopingen som låtskriveren og frontmannen bedrev under innspillingen.

Pow R. Toc H var den siste låten bandet spilte inn. Denne lille space-pop låten ble tatt opp 5. juli 1967 og har, som et av to spor, hele bandet kreditert som låtskrivere. Det andre sporet der hele kvartetten er kreditert er Interstellar Overdrive. Denne nesten ti minutter lange instrumentale låten kan best beskrives som kaotisk eleganse og et resultat av at bandet hadde spilt inn to separate spor, uten noen spesiell sammenheng, for så å legge de to innspillingene oppå hverandre. Man kan bli lettere svimmel av å høre denne låten med hodetelefon – og vi spesielt interesserte kan more oss med å høre den på først den høyre, og så den venstre høytaleren. Dette er en instrumental låt som nærmest definerer sjangeren ”psykedelisk musikk”.

The Gnome er nok en vandring inn i Barretts barndom. En lystig eventyrsang om gnomens sykkeltur til verdensrommet. Et typisk eksempel på den barnsligheten som gjerne preget Barretts tekster. Enkelheten i det musikalske utrykket her står i kontrast til kaoset i forgjengeren Interstellar Overdrive – The Gnome er et av albumets stillferdige perler der trubaduren leker seg frem til et nydelig resultat ved hjelp av gitaren, minimalistiske rytmeinstrumenter og klokkespill. På den mer svevende, men like lekende, Chapter 24 er det Barretts vokal som bærer det meste av låten – med en tekst inspirert av det gamle kinesiske litterære værket I Ching (Forandringenes bok).

Platens korteste låt, Scarecrow, ble første gang presentert som b-side på bandets andre singel See Emily Play fra juni samme år. Det er nok en lystig og lettfattelig låt, der Barrett sammenligner seg selv med fugleskremselet – uten at lytteren blir noe klokere av det.

Klokskap var heller aldri hensikten med dette albumet. Det er en kaskade av lek, lyst, uforutsigbarhet, eksperimenter og boblende kreativitet. Og alt dette oppsummeres vidunderlig i albumets siste og fineste låt, Bike.

”I know a room full of musical tunes”, slik starter siste strofe på albumets avslutningslåt – med Bike henter Syd Barrett frem den vakreste og enkleste melodien, og stadfester seg selv som en av sin tids største artister. Låten er herlig simpel, uforutsigbar, og kompleks på samme tid – både musikalsk og lyrisk. Og det hele er praktfullt produsert slik at denne barnslige og lekne stemningen går helt hjem hos lytteren.

Klassikeren The Piper At The Gates Of Dawn er Syd Barretts store bidrag til musikkhistorien, og den levner ingen tvil om at hvis Barrett hadde holdt seg mentalt frisk ville Pink Floyd vært noe helt annet enn det vi kjenner det som i dag. Albumet hadde en enorm betydning for datidens psykedeliske rock, og står seg fortsatt godt som en av rockens klassikere.