37 Days – En tøff dame

Etter et langt liv smed dop- og alkoholmisbruk som holdt på å knekke både den oppadgående karrieren og den nedadgående helsen til Beth Hart, ser det nå ut til at hun endelig har lagt det vonde bak seg og kan konsentrere seg fullt ut om en artistkarriere som ser ut til å ta av.

37 Days er hennes fjerde langspiller siden debuten og suksessen Immortal (den solgte til platina og vel så det i statene) ble utgitt i 1996. Hun fulgte opp med Screamin´ For Supper tre år etter før hun også slo i gjennom i Europa med det sterke albumet Leave The Light On i 2003.

På 37 Days har hun prøvd å gjenskape livefølelsen til platerillene, en vanskelig prosess hun har lykkes brukbart med. Hun er en god låtskriver som skriver om følelser og tanker på det personlige plan uten å bli overvettes overfølsom og pompøs av den grunn. Hun har en kraftfull stemme som av mange blir sammenlignet med ikonet Janis Joplin.

Musikken befinner seg et sted mellom bluesrock og soul med små turer innom singer/songwriter- tradisjonen. Dessverre tar hun også turen innom den ikke like behagelige stadionrocken også, noe som trekker helhetsinntrykket noe ned.

I tillegg er låtkvaliteten noe varierende. På det verste trår hun til med tretten på dusinet bluesrock du har hørt altfor mye og bedre av før. På sitt beste derimot er Beth Hart en tøff dame med et knippe låter det lukter svidd av.

37 Days er blitt et tøft, om enn ikke helt feilfritt, album som likevel anbefales til platekjøpere med en forkjærlighet for hard bluesrock og soul sunget av en vokalist som mener det hun synger.