Mother, Am I Good Looking? – Oh, the drama!

Joda, én ting skal være sikkert. Laakso beveger seg langt inn i The Arks farvann med sitt siste album. Og der kommer de garantert til å nappe med seg minst en håndfull nye fans, uansett om de skulle ha skumle hensikter eller ikke.

Glampop, 80-tallet og Peter Jöback kan tyde på at dette er i overkant svulstige saker. Men det er tross alt flere sider ved saken. For eksempel viser Laakso at de har bra teft for de gode låtene, som ofte drives fremover med en heseblesende driv. Dette er i grunnen fin-fin indiepop, både energisk og lengtende, oppstaset i glitter og glam.

Enkelte vil kanskje påstå at Laakso er en gjeng med indiekids gone wrong, og delvis går det an å være enig i det. Ikke nødvendigvis fordi de kjører på med et 80-talls lydbilde, det kler de i grunnen ganske godt. Men det er dette dramaet som til enhver tid blir litt i overkant kitschy og på grensen til slitsomt. Det blir riktignok aldri helt ille, men når musikalkongen Peter Jöback trer inn i manesjen på balladen Italy vs Helsinki, da er man farlig nær følelsen av å bli tvangsfora med marshmallows. En annen ting er balansegangen mellom melankolske tekster og oppløftende låter. På balladene faller dette stort sett igjennom, men når tempoet og trøkket drives opp lykkes de forholdsvis bra, selv om en aldri så liten språkvask hadde gjort seg, og vel så det.

Og så er vi tilbake på dette med The Ark, da. Om du har fått mer enn nok av den ihjelspilte hit-en It Takes A Fool To Remain Sane, vil du nok ha litt ambivalente følelser overfor denne plata siden mange av låtene er bygd opp over lignende lest. Er du derimot villig til å glemme at den låta i det hele tatt eksisterer, tar i mot Laakso med åpne ører, og spoler over balladene, er ikke Mother, Am I Good Looking? årets dummeste innkjøp.