Necessary Evil – Skikkelig harry

Dette er omtrent så langt fra Blondie som man kan komme. Der Blondie-Debbie var en sjarmbombe med attitude og låter det virkelig skinte av, begår Deborah Harry det reneste musikalske tøv på Necessary Evil. Her finnes det simpelthen ingen låter, i hvert fall ingen låter som tar av og kiler seg inn i øregangen på lytteren. Her er det klisjeer hun ikke klarer å gjøre noe fornuftig med, og tekstlige vulgariteter som for eksempel ”the devil’s dick is hard to handle” (på School For Scandal), som ville fått en fjortenåring til å dø av forlegenhet.

Produksjonen er tannløst smurt sammen og pakket inn i et for lengst utgått og ukledelig åttitallslydbilde, i all hovedsak gjort av en viss – merk dere navnet – Super Buddah. Musikalsk er det en udelikat smørje av 80-tallspop, powerpop uten power og små, ukledelige turer innom elektronika og hip hop.

Debbies vokal er småsur, og hun synger som om hun ikke mener et ord av det. Det hele høres ut som et kommunalt hastevedtak Platen mangler nemlig en rød tråd og fremstår svært lite gjennomtenkt. Unntaket er singelen Two Times Blue, og noen spede forsøk her og der som klarer å redde henne fra den største katastrofen.