The Turn – Fortjener bedre

Alison Moyet slik vi kjenner henne fra åttitallet, sammen med Vince Clarke i Yazoo eller alene og bak hits som for eksempel All Cried Out, That Ol` Devil Called Love og Invisible, finnes det glimt av på The Turn. Hennes vokal skinner fremdeles godt og den bluesinfiserte stemmen som på mange måter reddet Yazoo (eller Yaz som de het i Statene) fra å bli et kjølig synthpopband, redder langt på vei The Turn fra å bli en platt lytteropplevelse

På The Turn serverer Alison Moyet ordinær pop som aldri helt er i stand til å ta av. Låtene er til dels tannløse og mangler kraft og intensitet, mens andre deler av materialet er i overkant storslagent og pompøst uten at det helt klart klarer å få det beste ut av Moyets stemmeprakt.

Her er det storslagne strykerarrangementer og like storslagne produksjonsgrep som virker litt malplasserte opp i all mainstream popen. Lydbildet er krystallklart og detaljrikt, men likevel høres det en smule utdatert ut. Et åttitallspreg i produksjonen hemmer det som kunne blitt noe større.

Låtene er i seg selv helt greie uten at høydepunktene står i kø. Alison Moyet er klart best når et visst bluespreg på låtene trer frem eller når de verste storslåtte arrangementsgrepene blir lagt bort. Da kommer også stemmen hennes best frem. Dessverre skjer dette for sjeldent til at The Turn blir den helt store opplevelsen. Alison Moyets praktfulle stemme fortjener bedre materiale enn dette