Vampire Weekend – Hipster hurra for Afrika!

Nå begynner det å bli en stund siden afrikansk musikk i Vesten var omtrent ensbetydende med selvrealiserende husmødre på trommekurs. Etter Vampire Weekends debutalbum er sjansene tilstede for at selvrealiserende indiehipsters begynner å gå på de samme kursene.

I fjor konkurrerte det vestlige kritikerkorpset om å ta Tinariwen under sine klamme vinger og Sierra Leone’s Refugee All Stars spilte blant annet på Oprah (nå kan vel hipster-verdien av delta på Oprah diskuteres, men pytt…). Nå kommer altså Vampire Weekend, som riktignok er fire hvite indiekids fra New York, men som elsker afrikansk musikk på samme måten som Talking Heads gjorde det. At selveste David Byrne har meddelt de åpenbare likhetene til sitt eget band, kan vel ikke sies å ha minsket hypen Vampire Weekend opplever for tida.

Det fine er jo at hypen er fortjent. Vampire Weekend har entusiasmen, coolnessen og kan altså minne litt om tidlig Talking Heads. Lydmessig legger de seg godt på vei mot vest-afrikansk popmusikk i mange av låtene, ikke helt ulikt nevnte Refugee All Stars.

Og når Vampire Weekend først setter i gang med sine mildt sagt oppløftende låter, er de fordømt vanskelige å mislike. Dette kunne fort ha blitt både flaut og banalt, men de tidligere litteraturstudentene har stålkontroll på det de driver med, helt fra det superpositive anslaget Mansard Roof til den småpene avslutningen The Kids Don’t Stand A Chance. Samtidig gjør lave skuldre og litt sånn «happy happy sunshine»-tullete innstiling sitt til at de ikke fremstår som en gjeng flinkiser.

«Upper West Side Soweto» er deres eget begrep, og egentlig en ganske dekkende beskrivelse for det de driver på med. Symbiosen New York og Afrika fungerer utmerket så lenge det er Vampire Weekend som styrer prosessen.