Detours – Kjeeeedelig!

Som sagt, det begynner å bli en stund siden Sheryl Crow leverte noe av interesse. Crows debut Tuesday Night Music Club fra 1993 var en gjennomført og positiv debut med rikelig doser av amerikansk heartland- og rootsrock og låter av oppegående kvalitet som for eksempel Run Baby Run, Leaving Las Vegas og All I Wanna Do. Senere utgivelsere har vist at Sheryl Crow stadig trekker mot mer mainstream poprock av det ytterst radiovennlige slaget.

Nå har hun alliert seg med produsenten av den vellykkete debuten, Bill Bottrell og prøvd å finne tilbake til formen og formelen som virket i 1993. Det har de med hånden på hjertet ikke klart. Her er det fremdeles mye kjedelig suppe å finne. Det begynner riktignok bra med den nakne og akustisk baserte God Bless This Mess, men fortsettelsen lover ikke godt. Shine Over Babylon passerer så vidt, men er langt i fra noen perle, mens Love Is Free og Peace Be Upon Me er drepende kjedelige, uansett hvor godhjertet og medmenneskelig kråken fra Missouri prøver å være på sistnevnte låt. Gasoline har en fin groove, en del lekre instrumentdetaljer og Ben Harper på vokal, men slike Stonesinspirerte blueslåter går det tretten på dusinet av, og Sheryl Crow tilfører ikke låten så mye nytt at det forsvarer de mest fjonge superlativene.

På den positive siden er hun god på de mest neddempende låtene slik som på Detours, Make It Og Away og Drunk With The Thought Of You. På de mest uptempo låtene blir hun for anmasende og for lite original. I tillegg mangler det mye på røffhet og intensitet til at det fungerer.

Problemet med Detours er at den inneholder for mange middelmådigheter og fyllstoff til at man kan kalle albumet vellykket. Dermed drukner også de få godbitene opp i alt det ukledelige og kjedelige.