Moment Of Forever – Jevnheten selv

Willie Nelson har ikke vært helt i slaget i det siste og har i grunnen ikke levert album av nevneverdig interesse siden den glimrende Across The Borderline som ble utgitt så langt tilbake som i 1993. Etter det har veteranen fra Texas levert en rekke album av høyst varierende kvalitet. Årets forsøk fra Nelson til å rette på det inntrykket heter Moment Of Forever og er enda en plate fra Willien som kun er på det jevne.

Som produsent har Nelson valgt seg Nashvilles stjerneskudd, artisten Kenny Chesney (i samarbeid med Buddy Cannon), og han klarer seg bra, selv om lydbildet er litt tannløst, forutsigbart og ukledelig oppdatert her og der. Det største problemet er låtutvalget som tidligere har vært en av røverens ”force”. Denne gang gir han oss låter fra Big Kenny (Big & Rich) med den begredelige The Bob Song, den langdryge Gravedigger som David Matthews står bak og den ok, men unødvendige, versjonen av Bob Dylans Gotta Serve Somebody.

Best er han imidlertid på låter han selv har signert., som for eksempel Over You Again, Always Now og den likandes trudelutten You Don’t Think I’m Funny Anymore som fungerer godt selv om jeg mistenker han å ha hentet den frem fra sitt store overskuddslager. I tillegg gjør han gode prestasjoner ut av sine tolkninger av gamle helter som Randy Newman (Louisiana), Guy Clark (Worry B. Gone) og ikke minst platens høydepunkt, den sobre og enkle Moment Of Forever som kameraten Kris Kristofferson har signert.

På disse låtene gir Willie Nelson nasale og inntrengende stemme og enkle men effektive gitarspill fin næring til de i utgangspunktet enkle låtene. Resten av materialet er helt greit uten at de klarer å gjøre så mye ut av seg. Det setter vi på kontoen for unødvendig høyt bruk av illegale gressvekster.

Moment Of Forever er trivelig nok i all sin sjarmfulle eleganse, men helhetsinntrykket skjemmes av alt for mye fyllstoff og begredelige låtvalg.