Dig, Lazarus Dig!!! – Dig, Nick Cave Dig!!!

Dig, Lazarus Dig!!! er bandets 14. studioalbum i rekken og den første siden den doble Abattoir Blues / The Lyre Of Orpheus som ble utgitt så langt tilbake som i 2004. Etter det har det australske rockikonet på egen hånd bedrevet med filmmusikk- med stort hell- på albumene The Proposition (2005) og The Assassination Of Jesse James (2008).

Musikalsk skiller ikke Nick Cave And The Bad Seeds seg nevneverdig ut fra det de har bedrevet med tidligere. Men uttrykket er en anelse mer rå enn det bandet var på deres seneste utgivelser. Gutta byr på intens og mørk alternativ swamprock (men styrer unna de mest pompøse balladene) med Nick Caves intense og særegne stemme i front og med Caves sterke tekster som albumets nerve og høydepunkt. Han har sine sedvanlige mørke temaer med bibelske referanser som et gjennomgangstema og på sedvanlig vis streifer han innom menneskets mørkere sider og fortvilelse, men også håp og – nærmest selvsagt- sex. Det er ikke akkurat lystig lesning, men likevel er ikke budskapet frembrakt uten en viss humor.

Albumet er jevnt over godt men det skorter kanskje på de helt klare høydepunktene. Det er ingen låter som klarer å skille seg ut, uten at det nødvendigvis er noe negativt. Låtene er sterke nok i seg selv, men er ikke like tilgjengelige og radiovennlige som på bandets siste utgivelser. Her er det ingen vakre duetter med Kylie og i så måte har Dig, Lazarus Dig!!! mest til felles med kollektivets tidligste plater.

Et annet sterkt kort er The Bad Seeds. Et mer samspilt og samstemt band skal man lete lenge etter og spesielt Mick Harveys raspende bluesgitar og Warren Ellis strengelek imponerer undertegnende. Som tidligere nevnt er det vanskelig å finne de helt klare ”høydarene” men nærmest kommer de på Dig, Lazarus Dig!!!, Today’s Lesson, Night Of The Lotus Eaters og We Call Upon The Author. Dårligst kommer de ut på avslutningslåten More News From Nowhere som er i overkant enkel og langdryg og ikke helt passer inn.

Dig, Lazarus Dig!!! er kanskje ikke Nick Cave And The Bad Seeds beste album, men det er helt klart hans mest intense og energiske på en god stund. Ja, noen ganger høres han nesten overlykkelig ut og når han synger ”We’re Gonna Have A Real Good Time Tonite” er det nesten som om vi tror han.