The Golden Age – Musikklubb som krever tid

Trenger du raske rytmer og lettsungne refrenger i bilen for å våkne på vei til jobb, er dette overhodet ikke platen du setter på. Denne musikken krever tid, ikke for å innse at det er god musikk du lytter til, men for å kunne forsvinne inn i tekstene og stemningene som byr på noe ganske annet enn resten av røkla nå til dags.

Dette er den niende platen til American Music Club (AMC) etter starten i San Francisco for 25 år siden, inkludert et ti år langt opphold som varte til 2004 og deres forrige plate Love Songs For Patriots. Singer-songwriter par excellence Eitzel har hele tiden vært frontmann, og ledet troppene sikkert gjennom sterke tekster og musikk for sjelen. Kall det gjerne americana, jeg kaller det et knallsolid motstykke til mye av dagens uhyggelige flate og uinteressante toner som uler ut av høyttalere nær sagt overalt.

Dagens AMC inneholder bare Eitzel (gitar, sang og tangenter) og Vudi (gitar trekkspill, tangenter) fra originalbesetningen, men det trekker overhodet ikke noe ned. De to nykommerne, Sean Hoffmann (bass, sang, gitar) og Steve Didelot (trommer, sang, rytme, gitar), fyller sine plasser til randen og bidrar sterkt til helheten. Selv om Los Angeles nå er basen deres, hyller de hjembyen i nydelige All The Lost Souls Welcome You To San Francisco.

Åpningssporet All My Love setter standarden på hele platen. Lavmælt og Eitzelsk driver den avgårde med løfter om typisk AMC-kvalitet. Decibels And The Little Pills er en annen sterk låt, som duver fremover i en takt du ønsker bare vil fortsette. Låt etter låt har sitt helt egne uttrykk, og dype tekster som forteller om fortapte sjeler, for mye alkohol, håp om kjærlighet, lidelse og hjerner som har råtnet under for sterk irakisk sol. Blant annet.

Platen holder dessverre ikke helt i mål, til det er et par av de siste låtene litt for svake. Men det er særdeles fint å høre beviser for at American Music Club fortsatt holder mål.