Float – Best på fest

Flogging Molly har sin base i Los Angeles, men høres ut som et folkpunk- band fra Irland. Bandets vokalist og låtskriver, Dave King, er da også innfødt ire og gjør sitt til at det unektelig høres irsk ut. Men tradisjonell irsk folkemusikk er det likevel ikke. Iblandet det mer tradisjonelle irske uttrykket og den tradisjonelle instrumenteringen med fele, trekkspill og fløyte, blander de inn store doser punkinspirert poprock. Og det låter feiende friskt til tider, men spesielt originalt er det ikke. Dette har The Pogues og til dels våre egne The Tramps bedrevet med i lange tider og selv om Flogging Molly oppgraderer og moderniserer uttrykket en smule, klarer de ikke helt å låte utpreget annerledes.

Men livat og fornøyelig er det likevel. Dette er musikk som uten tvil er stemningsskapende og utmerket til festbruk og i konsertsammenheng. På plate blir ikke energien helt forløst og det blir etter hvert klart at studio og konsertscene ikke helt er det samme. Men uten høydepunkter og tilløp til fest selv på plate, finnes det i rikt monn.

Som den bassdrevne Man Of The Country, den mer tradisjonelle The Story So Far, Requiem For A Dying Song og Pogueskloningen On The Back Of A Broken Dream. Så får man heller tilgi dem flørtingen med arenarock som innimellom dukker opp. Det skyldes helt sikkert Dave Kings bakgrunn som vokalist i hardrockbandet Fastway som også telte navn som ”Fast” Eddie Clark (Motörhead), Pete Way (UFO) og Jerry Shirley (Humble Pie).

Float har sine positive sider, men litt for lite variasjon og særpreg og noen klare bomskudd ødelegger en del av helhetsinntrykket. Float er klart best til festbruk