Platebransjens 20 største tabber

Magasinet Blender har laget en liste over de største feilvurderingene og mageplaskene til den brokete platebransjen. Fest setebeltet og nyt den spektakulære tabbelisten.

20. MCA oppdager hårmetal – i 1989
Grønsjen var i ferd med å få sitt store gjennombrudd, mye på bekostning av 80-tallets pompøse og hårete heavy metal-band. Men nyheter sprer seg langsomt i deler av platebransjen. MCA Records signerte det ukjente hårspraybandet Pretty Boy Floyd for 1 million dollar. Debutplaten havarerte på 130. plass på Billboard. Ifølge Blender sa MCA i samme tidsrom nei til et noe mindre hårete band, Nirvana…

19. Bransjen dreper singelen
I gamle dager var singelen en måte kidsa kunne sjekke ut ny musikk på uten å tømme lommeboka. Men utover 80-tallet sto ikke singelformatet lenger høyt i kurs hos de høye herrer i platebransjen, som mente det var mer penger å tjene på albumsalg. En platekjøpergenerasjon senere, og kidsa sjekker ut ny musikk gratis via nedlastning. Doh!

18. BMG svir milliarder på…ja, hva da?
I 2000 kvittet BMG-labelen Arista seg med administrerende direktør Clive Davis, på grunn av høy alder. Som plaster på såret fikk Davis sin egen label, J Records, med 150 millioner dollar på bok. I 2002 ble suksessrike J Records kjøpt for et stort, stort beløp. Av BMG! Og to år senere blir gamlefar Davis like godt sjef for hele den nordamerikanske delen av BMG. Ta den, unge jyplinger!

17. 20-tallets Beta?
Den ikke ukjente Thomas Alva Edison fant som vi vet opp fonografen. Ikke alle vet at han også eide sitt eget plateselskap; National Phonograph Company. På 20-tallet var dette en dominerende aktør i bransjen, men Edison insisterte på å gi ut plater som bare kunne spilles på Edison-spillere. I tillegg nektet han å gi ut jazz, som visstnok ble en ganske populær sjanger etter hvert. I 1929 var det slutt for platemannen Edison, og han fikk bedre tid til å drive med det han var flinkest til – oppfinnelser.

16. Wilco får betalt to ganger
I 2001 spilte det amerikanske bandet Wilco inn det mange mente var et karrierehøydepunkt, Yankee Hotel Foxtrot. Det syntes ikke labelen Reprise, som i sin iver etter å kvitte seg med Wilco lot bandet beholde både forskudd og mastertapene. Deretter kommer Nonesuch på banen, Wilco får mer penger og albumet blir en bestselger. Enda et morsomt poeng: Både Reprise og Nonesuch er Warner-selskaper.

15. Irsk millionflopp
Våre venner i MCA får nok en opptreden på listen. Det finnes flere tilfeller der plateselskaper bruker store beløp på å transformere gråstein til gull. Ved årtusenskiftet satset MCA et 20-talls millioner kroner på at den ukjente iren Carly Hennessy skulle bli det neste store. Men ikke alle irer selger like godt som U2. Debutplaten til Hennessy solgte omtrent 378 eksemplarer. Kostnad per solgte album? Rundt 6000 dollar, ifølge Blender.

14. Stax leser ikke den lille skriften
I 1960 inngår de store gutta i Atlantic Records en avtale med soulselskapet Stax om distribusjon og markedsføring. Sju år senere, og Stax har hatt hit etter hit på samvittigheten med artister som Otis Redding, Carla Thomas og Booker T. Så setter de seg ned og leser kontrakten med Atlantic, sannsynligvis for første gang: ”Uff da, Atlantic sitter visst med alle rettighetene til hele backkatalogen vår.”

13. Warners andre R.E.M.-kontrakt
Plateselskapet Warner skjøt kanskje gullfuglen da de signerte R.E.M. på slutten av 80-tallet. Men da kontrakten utløp fem album senere, i 1996, ble Warner desperate. Athens-bandet fikk derfor småpene 80 millioner dollar for å underskrive for ytterligere fem album. Warner trengte angivelig å selge tre millioner av hvert fremtidige R.E.M.-album for at tallene skulle gå i hop. I 1998 kommer Up, som ifølge Blender selger i underkant av én million. Og da har vi ikke kommet til Around The Sun ennå…

12. Kinesisk demokrati suger!
I 1998 hadde Guns N’ Roses allerede kastet bort fire år på å prøve å lage albumet Chinese Democracy. Plateselskapet Geffen lot seg imidlertid ikke skremme – de ga Axl & co (Egentlig bare Axl – resten av bandet hadde for lengst stukket av) én million dollar for å ferdigstille albumet. 10 år senere har Geffen blåst 13 millioner dollar på en haug gitaroverdubber. Chinese Democracy virker å være like langt unna som, vel, demokrati i Kina.

11. Neil Young saksøkes for dårlig musikk
På begynnelsen av 80-tallet gikk Neil Young fra Reprise til Geffen. Sistnevnte forsikret Young om at han hadde frihet til å lage den musikken han ønsket. I 1983 kommer synthalbumet Trans, det Young eiendommelig nok insisterer på at vokalen på de fleste sangene skal kaukes gjennom en vocoder, som forvrenger stemmen hans til det ugjenkjennlige. Alt i alt intet høydepunkt i mannens karriere. Det mente heller ikke plateselskapet, som faktisk saksøkte Young for 3 millioner dollar for å lage ”urepresentativ musikk”. Young ville ikke være noe dårligere, og søksøkte Geffen for 21 millioner dollar, men begge søksmålene ble etter hvert trukket. Deretter ga Neil Young ut ytterligere fire ikke spesielt gode plater på Geffen, blant annet et rockabilly-album, før han pakket sammen og dro tilbake til Reprise.

10. Columbias talentutvikling
For rundt 10 år siden signerte Columbia Alicia Keys og 50 Cent. Men da sistenevnte endte opp med å få ni kuler i seg, fikk Columbia kalde føtter, og rapperen ble droppet og forsøkt svartelistet. Planen for Alicia Keys var klar: hun skulle bli den nye Whitney Houston. Det gikk ikke så bra. Siden den gang har de to artistene vært rene pengemaskiner – men ikke for Columbia.

9. Sony ser deg!
I sin nidkjære og etter hvert desperate kamp mot ulovlige nedlastninger, lanserte Sony BMG i 2005 et helt nytt kopibeskyttelsessystem på sine cd-er. Systemet installerte automatisk programvare på pc-en som skulle stoppe betalende kunder fra å lage mer enn tre kopier av et album. En ikke ubetydelig bieffekt var at systemet visstnok gjorde pc-ene sårbare for virus- og hackerangrep, og at det også kunne brukes til å spionere på folks musikkvaner. Så begynte søksmålene å hagle. Fire millioner cd-er måtte tilbakekalles, og enda flere millioner gikk med på å rydde opp.

8. Warner dropper umoralsk hiphop
På 90-tallet var det populært å la seg sjokkere av skumle hiphop-tekster. Etter at Ice-T spilte inn låta Cop Killer, med gullkorn som ”Die, die, die pig, die! Fuck the police!”, fikk Warner moralsk panikk. Ice-T ble droppet, og etter hvert ble hiphop-labelen Interscope solgt til konkurrenten Universal. En lang rekke Interscope-suksesser gjorde deretter Universal til verdens største plateselskap.

7. Dylan gis bort
I 1961 inngikk en purung Bob Dylan publishingavtale med Leeds/Duchess, en label tilhørende Columbia. Allerede året etterpå kjøper Dylan seg ut av avtalen for 1000 dollar. Med seg ut døra tok han alle sine 237 låter, som ifølge Blender spilte inn flere millioner dollar bare de påfølgende to-tre årene.

6. Kiss utgir fire soloalbum samtidig
I 1978 var Kiss på høyden av sin kommersielle makt, og noen fikk den geniale ideen at de fire medlemmene skulle utgi hvert sitt soloalbum – på samme dag. Plateselskapet Casablanca var så fikserte på å selge til platina også på denne Kiss-utgivelsen, at de trykket opp én million av hvert album. De fire albumene var av varierende kvalitet, men salget gikk likevel ganske bra. Fire millioner krever imidlertid noe mer enn ganske bra, og snart kom hundretusener på hundretusener av LP-er i retur. Millionene rant etter hvert ut av Casablanca, som til slutt ble solgt til PolyGram.

5. RIAA blir folkefiende nr 1
I kampen mot digitale nedlastninger er det ingen som kan matche den glødende religiøse overbevisningen til den amerikanske bransjeorganisasjonen RIAA. For noen år siden gikk de til sak mot alenemoren Jammie Thomas fordi hun delte musikk på Kazaa. Nylig ble hun dømt til å betale 222 000 dollar for å ha delt 24 låter, noe som er litt kjipt når du har en årslønn på 36 000 dollar. Platebransjen vant slaget, men gjorde seg samtidig mer upopulær blant folk flest enn all verdens plagsomme telefonselgere til sammen. Viva La Revolution!

4. Platebransjen betaler dj-ene
I flere tiår betalte plateselskapene store penger til radiostasjonene for å få spilt låtene sine. Da amerikansk rett forbød praksisen på 50-tallet, stoppet ikke pengestrømmen. Den tok i stedet veien via mellommenn, såkalte ”independent promotors”. Selv en mellomstor radiohit kunne koste 3-4 millioner kroner, mens de store hitene bidro til at gateprisen på nesesukker skjøt til værs, mener Blender å vite. Det morsomme er at radiostasjonene jo ville spilt musikk selv uten bestikkelser, men som ordtaket sier: ”You gotta spend money to make money!”

3. Motown stiger i verdi
I 1988 solgte labelgründer Berry Gordy Jr selskapet Motown, med sin smått imponerende backkatalog, til MCA og investeringsselskapet Boston Ventures for 60 millioner dollar. Fem år senere selges labelen videre til PolyGram. Prisen: 325 milioner dollar! Moralen: Det er alltid kjøpers marked dersom du er en dårlig selger.

2. Decca avviser The Beatles
En av verdens mest velkjente musikktabber er historien om den gangen Decca Records hadde sjansen til å signere The Beatles tidlig på 60-tallet. Det ble ikke noe av. Labelsjef Dick Rowe mente nemlig at gitarbaserte band var på vei ut!

1. Napster knuses
Musikkindustrien hadde nok håpet av Napsters nesten 30 millioner brukere skulle tvinges tilbake i cd-folden da de trakk ut pluggen i 2001. I stedet spredte de seg utover et enormt antall mindre og smartere nettverk. I dag lastes det ifølge Blender ned fire ganger mer musikk ulovlig enn i 2001, samtidig som musikksalg over disk har gått kraftig ned. Kan hende noen i bransjen angrer litt på sin kompromissløshet i dag, men hei, det er sånn man lærer!