It Used To Feel So Good – Småsur feelgoodretro

Anders Elowsson er en ung musiker som ser seg tilbake i pophistorien for å finne sine inspirasjonskilder og aller fremst i rekken av referansepunkter stiller Bob Dylan. Dette kan skyldes at Anders selv ikke er denne planetens reneste sanger og det skorter i likhet med Bobern mye på det sangtekniske. Han har en stemme som man enten liker eller ikke liker. Den er tynn, pistrete og i motsetning til Dylan mangler den råhet og kraft. Med andre ord er det de vokale prestasjonene som hindrer at It Used To Feel So Good blir den klare innertieren den kunne vært.

For låtene i seg selv er det fint lite å sette fingrene på. De har sin sjarm i all sin retrorock- prakt. Her er det småtøffe melodier med oppløftende melodilinjer og detaljer. Her er det – i rikt monn- småsur munnspillblåsing, orgelspill Ian McLagen (Dylan, The Faces, Rolling Stones) og Al Kooper (Dylan) ville vært stolt over. Det er håndklapping, stødig basspill, nedpå gitarføring og feiende flott koring. I tillegg stiller unge herr Elowsson med et knippe låter som unektelig har sin sjarm, spesielt på førstesingelen Main Street, It Used To Feel So Good og Baby Stay . Ellers er mange av sangene badet i solskinn og som leder tankene hen til solskinnspopen fra California på sekstitallet.

Problemet er at noen ganger tar denne lette og ubekymrende tonen litt overhånd. Det blir litt for pent og savnet etter et tøffere uttrykk presser seg etter hvert på. Til tider høres Elowssson og sine medmusikanter ut som et Stones uten Keith Richards – og det kan bli i tynneste laget.

Anders Elowsson er utvilsomt bedre til å skrive låter enn til å synge dem, men klarer du å å holde ut Elowsson tynne kråkestemme er albumet It Used To Feel So Good et trivelig bekjentskap.