The Beat On The Street – En blindgate

Surferosa var utvilsomt et friskt pust da de dukket opp på scene og plate på begynnelsen av 2000- tallet. Med resirkulert åttitallspop med nerven fra new wave iblandet enkel synthpop og ikke minst en rappkjeftet og usedvanlig utadvendt frontfigur i fargerik gymdrakt, var det klart at de stod for noe forfriskende i vrimmelen av norsk pop og rock. Vokalist Mariann Thomassen, eller vår egen Debbie Harry om du vil, var rappkjeftet og fargerik nok til at hun og resten av bandet skaffet seg godt med spalteplass i de norske avisene. To plater av rimelig bra kvalitet, Shanghai My Heart (2003) og The Force (2005) og en håndfull singler, Lucky Lipstick, Chinese Moon og ikke minst Saturday Night, med internasjonalt tilsnitt, rettferdigjorde langt på vei denne oppmerksomheten.

Surferosas tredje album byr på mye av det samme, men hvor bandets tidligere forsøk var resirkulert åttitallspop, er låtene på The Beat On The Street stort sett resirkulering av resirkulering av åttitallspop. Det er med andre ord svært lite nytt å hente fra årets utgave av Surferosa. Og som det ikke er nok er låtene av slett kvalitet. Låtintroene og noe forfriskende riff her og der, er det man sitter igjen med. De begynner bra, det er noen gode anslag, men så glir det hele ut i melodiske og ikke minst tekstlige klisjéer man har hørt mange ganger før, bare bedre. Ta en lytt til for eksempel på singelvalget, The Future og den pinlige Popnonstop så skjønner du sikkert tegningen. Slik klisjefylt popnostalgi kan være morsomt og underholdende, men det er ikke gjennomført nok til å være parodier. I tillegg synger Mariann dårligere enn på lenge og virker nesten litt uinspirert.

Surferosa bør fortest mulig glemme The Beat On The Street og betrakte den som et gigantisk feilsteg. Nå må de konsentrere seg om å lage fengende og fargerik trashpop slik de gjorde på bandets to første utgivelser. Vi vet dere kan.