Octopusdrunk & Arms To Prove It – Mens vi venter på no’ godt

Men vi venter på oppfølgeren og Tommy Tokyos første på stort selskap kan vi jo alltids ta for oss Octopusdrunk & Arms To Prove It som ble utgitt i 2007.

Og det er ingen dum plate. Tommy Tokyo, eller Tommy Lorange Ottesen, som han egentlig heter, styrer skuta med noenlunde sikker og stødig hånd. Med et merkelig sammensurium av sjangere og inspirasjonskilder leverer han en sprikende men underholdende (hvis man kan bruke et slikt uttrykk) langspiller. Den er bredfull av sjarm og viser først og fremst en artist som liker å leke og skrive låter som du tror du har hørt før, men som du ikke klarer å plassere.

Med klare trekk fra artister som Bob Dylan, Syd Barrett, Mott The Hoople, Will Oldham, The Kinks, Steve Wynn og David Bowie, gjerne i en og samme låt, er det klart at albumet spriker i de fleste retninger. Det går fra tilbakelent og sofistikert americana og folk i det ene øyeblikket til britisk klassisk pop og psykedelia Syd Barrett ville ha vært stolt av i det neste. Og som oftest kommer han ut av det med både livet og æren i behold.

Tommy Tokyo har utvilsomt et talent og da først og fremst som låtskriver. Han skriver gjennomgående ålreite sanger som spriker fra det vakre og neddempede til det småskeive og rare. Noen av dem er riktig så melodiøse, mens andre ikke henger på greip. Det siste kan være et problem. Det er ikke alt som låter like fokusert og gjennomført og en del av materialet høres mer ut som demoer en fullendte låter. Men han lander da på beina. Stort sett.

Sine svakheter til tross, Octopusdrunk & Arms To Prove It lover godt for fremtiden og det er bare å glede seg til han debuterer på Warner.