Third – Tredjeplate på det jevne

La det være klinkende klart med en gang: Third er ingen ny Dummy(1994) eller Portishead(1997) for den saks skyld. Bandet har beveget seg et stykke bort fra trip hopen om ikke helt og tatt til seg nye inspirasjoner og virkemidler. Noen ganger til det bedre og noen ganger- beklageligvis- også til det verre.

Jo da, Beth Gibbons synger fremdeles med en slags kjølig eleganse og jo da, noen ganger klarer de å gjenskape noen av den hypnotiske magien som bandet var så kjent for. Men like ofte blir de gode anslagene skuslet bort i langdryge og utværende låter og meningsløse lydcollager.

Det begynner fint med Silence og følges godt opp med den mer eksperimentelle men likevel fokuserte før Nylon Smile tar over. Og det er herfra det begynner å skjære seg og kjede meg. Låtene dras ut i det uendelige uten at de er i stand til å komme til poenget og det hjelper lite at Beth Gibbons synger sjela si ut når resten av bandet ikke følger med. Nerven er rett og slett ikke til stede.

Gode låter finnes det selvsagt. Som for eksempel We Carry On med sitt Joy Division-aktige komp og stemning, Machine Gun og Magic Doors. Ellers er det for langt mellom de helt store høydepunktene til at albumet ikke evner å heve seg over det gjennomsnittlige.