Nouns – Fargerik støyeksplosjon

Det blir fort mye snakk om støy når det kommer til No Age, og like mye som det er riktig, er det ikke nødvendigvis der hovedfokuset burde ligge. For låtene på Nouns kan hverken sies å drukne i støy eller overøses av gigantiske mengder reverb og dertil lignende. Og selv om det er klart at gutta i No Age bobler over av kreativitet og energi, er det måteholdets kunst som gjelder på denne plata, noe de også mestrer langt ut til tåneglene.

Vi snakker om en gjeng som har tatt My Bloody Valentines shoegazing under den ene vingen, og støyrocken til Sonic Youth under den andre. Dette har så blitt mikset, ristet, endevendt og revitalisert på en måte som gjør at vi kanskje bør begynne å skrive på «nu-gazing, kapittel 2». Energi, lekenhet og pustepauser glir så godt som knirkefritt sammen under platas gang, mens innadvendt skokikking virker å være et fremmedord. Og, ja støy er det mye av, men det føles mer som glasuren på en særdeles smaksrik kake.

I det hele tatt er det imponerende å høre en plate med et så stort spenn i uttrykket, samtidig som den holder et klart melodibasert fokus uten at det føles anstrengt. Alt Randy Randall og Dean Allen Spunt har tatt i virker å ha blitt til gull… øh, støy på denne plata: Deilig, deilig støy du får lyst til å bade i.

Forøvrig kommer cd-plata innpakket i en lekker booklet med limfrest kant på 68 sider, som du finner hverken på iTunes eller PirateBay. (Hør, hør! En brannfakkel!) No Age gir alle fall minst én god grunn til å støtte din lokale platesjappe, og mange gode grunner til å høre på Nouns.