Flink, flinkere, flinkest

(Hovefestivalen, Tromøya – Torsdag 26. juni 2008)
Tekst og foto: Per Anders Eivind Kollen Evensen

Nei, det kom ikke som noen overraskelse at Babyshambels avlyste konserten sin på torsdag. Og det har blitt noen avlysninger i løpet av årets Hovefestival. Men i Arendal var det ingen som led noen nød av at Pete Doherty ikke følte noe særlig for å spille konsert.

Yeasayer
Flinkere
Bandet har tidligere i år turnert rundt med MGMT som spilte på Hovefestivalen på tirsdag. Og i likhet med MGMT har også Yeasayer et meget godt debutalbum i ermet når de kommer til Arendal for å spille. Yeasayer er dog i Norge for annen gang.

Yeasayer kan beskrives som hakket mer eksperimentelle enn MGMT, og er ikke like tilgjengelig. De spiller noe de selv kaller ”Middle Eastern-psych-snap-gospel”. Ikke så mange som opererer innen for den sjangeren. Det første som slår meg live er hvor utrolig bra de synger, spesielt når bassisten og førstevokalist Chris Keating synger sammen.

Det er dessverre få som har møtt opp på den store scenen når Yeasayer går på. Men det ser overhodet ikke ut til å spille noen rolle for bandet. Og for å si det sånn, det var de som ikke møtte opp som gikk glipp av noe. Bandet er så dypt inne i sine instrumenter, full konsentrasjon, at man blir hypnotisert av den samspilte kvartetten fra Brooklyn. Det er så flinkt, så flinkt, men å så riktig!

The Racounters
Flinkest!
At Jack White skal til å gå på scenen har folk fått med seg, for det har fylt seg godt opp på Hovescenen når superbandet The Raconteurs , med Jack White og Brendan Benson i spissen, entrer scenen. Dette er ikke noe mindre flinkt enn Yeasayer, for fy søren for noen musikere som står på scenen. Med sine harde og presise riff, blir festivalen med på rock a la the Raconteurs.

Ikke White Stripes
Jack Whites gitar skriker White Stripes lang vei. Den er ikke vanskelig å kjenne igjen, og stemmen hans likeså. Men dette er så absolutt ikke bare White Stripes med fullt band. Det er så mye mer. Bandet slapp i april album nummer to, Consolers of the Lonely, som har blitt godt mottatt av kritikerne. Og det er en forrykende konsert The Raconteurs leverer på Hovefestivalen 2008. Når bandet drar i gang med hiten Steady As She Goes ser man virkelig at publikum våkner til liv. Før det har de vært stumme av beundring. Så det er nok flere enn en fra denne konserten som kommer til å skaffe seg The Raconteurs i cd-hylla eller iTunes-biblioteket(hvis det ikke allerede var der fra før), i løpet av sommeren!

Neon Neon
Flink
Mens ”alle” stakk på Duffy konsert, var det allikevel noen som fant veien til Teltet. Blant annet gutta i Yeasayer. De skulle ikke spille, det hadde de gjort før på kvelden. De var der for å se Neon Neon!

Neon Neon er Boom Bip, en amerikansk hip-hop maestro, og Gruff Rhys, kjent som frontfigur i britpop-bandet Super Furry Animals. De slapp tidligere i år albumet Stainless steel, som er en hyllest til Delorean DMC-12. Hæ? Jo, det er bilen fra ”Tilbake fra Fremtiden”-filmene. Slett ikke verst. Plata er utrolig variert. I det ene øyeblikket høres de ut som 80-tallets Human League,på I Lust U, hvor de har fått med seg Cate Le Bon, høres de mistenkelig ut som Ladytron, og Trick or Treat er det er hiphop for alle penga.

Cate Le Bon er også med Neon Neon på turne, og bandet høres kult kult ut live. De har klart å gjenskape sangene fra plata bra. Det hele er en trivelig affære, hvor bandet med sin sofistikerte coolness leverer låtmaterialet fra Stainless Steel. Det er fram til den amerikanske rapperen de har med kommer på scenen. En middelaldrende kar, med pondus og påbegynnende måne. Da er det ikke så mye sofistikert lenger, heller litt vulgært, men fryktelig underholdende.

En bra konsert, fra et spennende samarbeidsprosjekt, som har sluppet en utrolig variert og god plate.