Here We Stand – Ingen stor opplevelse

De tre guttene, som fikk en lynkarriere for to år siden etter å ha blitt oppdaget på en pub i Glasgow, er nå klare med sitt andre album. Førstealbumet lå høyt på de britiske salgslistene, men om suksessen
gjentar seg denne gangen er uviss.

Albumet Here We Stand holder et brukbart nivå, men er ingenting å rope hurra for. Her er det lite særegent å finne, og musikken høres ganske lik mye annet innen britpopen. Jon Fratelli synger derimot bra, og makter å tilføre låtene noe ekstra.

Gitarspillet på My Friend John får en til å tenke tilbake på 60-tallet, og da spesielt The Shadows. Så følger en del typiske rockelåter, med fin beat og litt singalong-faktor på refrengene. Men ingenting utmerker seg spesielt. Et par roligere låter kommer innimellom, men de er ikke sterke nok til å bryte ensformigheten. Den siste låten, den rolige Milk And Money, er derimot veldig bra.

The Fratellis har fått til et helt brukbart album med lettfordøyelig alternativ rock. 60-tallspreget som gjør seg gjeldende nå og da gjør det hele en smule mer interessant, men likevel ikke nok til at det tar helt av. Et album helt på det jevne – nothing more, nothing less.