Dodovoodoo – Elefantastisk!

Av og til får man følelsen av å bli tatt med buksene nede når man setter på en plate. Det var tilfellet første gangen jeg hørte tittelsporet på Dodovoodoo. Her snakker vi om underbuksene langt nede på anklene og måpende blikk. Hadde jeg gjort hjemmeleksa først, hadde jeg kanskje skjønt at dette var potensielt sprengstoff. Ser en på navnene Ståle Storløkken, Torstein Lofthus og Nikolai Hængsle Eilertsen er det klart at denne trioen innehar en viss musikalsk tyngde, og denne plata bidrar på ingen måte til at vektskåla tipper tilbake med det første.

Det fargesprakende coveret er i seg selv en god indikasjon på hva som befinner seg på plata. Her snakker vi om fyrverkeri i flere fasetter og mange dimensjoner. Bare åpnings- og tittelsporet er i seg selv nok til å utrope Elephant9 til årets tigheste trio. Folk som kjenner til Ståle Storløkkens bragder fra før av, vil nikke gjenkjennende til tangenttrakteringen. Men dette er langt fra noen solooppvisning, noe man også kjapt legger merke til. Storløkken, Lofthus og Eilertsen hopper musikalsk bukk over hverandre, slår hjul og salto med skru til den store gullmedalje. Dette er så intenst, dynamisk og funky at et godt, gammeldags jazzpublikum ville ha knipset på seg senebetennelse i ren begeistring.

Andresporet I Cover The Mountain Top er av den mer drømmende, sakte oppbyggende arten som kulminerer i en like imponerende avslutning. Og mens plata veksler mellom det rolige og det heseblesende, er intensiteten til stede stort sett hele veien.

60- og 70-tallet er stikkordene her. Men i all sin retroaktige glans, der det lefles med ting som prog og psykedelia mens Miles Davis‘ spøkelse lusker i hjørnene, er det likevel ingen ting som føles som noe annet enn vitalt og oppfinnsomt. To Joe Zawinul-låter setter til slutt punktum for en plate som også burde kunne få rockepublikummet til å få fram jazzhendene. Imponerende.