Little Dreamer – Ung og lovende

Den 26 år gamle artisten fra Bristol, England blir ofte sammenlignet med nyankomne og unge artister med mer enn en fot i soulen som Amy Whinehouse og Duffy og det er for så vidt ingen dårlig sammenligning. Men til forskjell fra Amy og Duffy har Beth Rowley mye jazz og gospel over seg, det siste kan nok skyldes foreldrenes misjonærbakgrunn.

I tillegg har produsentene Steve Power, Kevin Bacon og Jonathan Quarmy gitt Rowley et glatt lydbilde som ikke alltid yter den unge damen rettferdighet. Litt mer rufsete og skarpere kanter hadde vært å foretrekke. For hun kan synge og har en stemme som både er behagelig og sterk nok til i all hovedsak bære det tradisjonelle låtmaterialet. Det største problemet er at stemmen mangler det helt store særpreget slik at Beth Rowley faller lett i gjennom og ikke klarer å skille seg helt ut fra den etter hvert store hopen av kvinnelige sangere som opererer innenfor det samme musikalske segmentet.

Little Dreamer består av en salig blanding av velkjente coverlåter og egenskrevne låter og hun klarer seg i grunnen best på sitt eget materiale. For eksempel er Bob Dylans noe i hjelspilte I Shall Be Released blitt nærmest en katastrofe og blitt gitt et nesten ulidelig karibisk lydbilde som bare virker irriterende. Ellers leverer hun en helt grei tolkning av standardlåten Nobody’s Fault But Mine og When The Rains Came. Bedre er hun på Willie Nelsons Angel Flying Too Close To The Ground. Av sitt eget materiale er det Sweet Hours og Oh My Life som sitter best.

Resten av låtene på albumet klarer aldri å markere seg skikkelig. De både mangler særpreg og det lille ekstra som skal til for å løfte låtene over det gjennomsnittlige. De glir litt for lett og byr på for lite musikalsk motstand. Derfor er de også litt for lett å glemme. Men med litt bedre låter og en røffere produksjon på oppfølgeren kan Beth Rowley plutselig bli en artist å se opp for.