The Cosmos Rocks – Veteraner som prøver seg

Paul Rodgers vil alltid være kjent som sangeren som takket nei til å erstatte Ian Gillan i Deep Purple. Den umiddelbare reaksjonen da det ble kjent at Queen og herr Rodgers skulle gi ut et studioalbum sammen, var som å stikke en gaffel i brødristeren. Dette er noe man ikke gjør.

Derfor er det viktig å understreke at Rodgers ikke må ses som Freddie Mercurys erstatter. Det er faktisk en helt ny retning veteranene har tatt. Men uansett hvor god Rodgers er som vokalist, er det vanskelig å unngå å tenke på hvordan Mercury selv ville ha tolket låtene.

Vi får ingen Sheer Heart Attack eller A Night at the Opera. Men hadde vi virkelig forventet det? Musikalskt drar det i en retning mer mot Paul Rodgers Bad Company enn mot Queen. Men albumet har nok elementer av sistnevnte til å tilfredsstille blodfansen. Som soloen til Brian May på Call Me.

Albumet har også en del gjenkjennelige toner. Som sangen We Believe, som er en lettvektervariant av We Are The Champions, og Call Me, som høres mistenkelig ut som klassikeren Crazy Little Thing Called Love. Still Burnin har gjenkjennlige trommespor fra We Will Rock You, og Some Things That Glitter kunne vært en ren fortsettelse av Bad Companys Silver, Blue and Gold.

Tekstmessig er alt en eneste lang klisjé. Du får følelsen av at du har hørt alt før. C-lebrity er et unntak med sin latterliggjøring av realitydeltakere.

Noe som må nevnes er at studioversjonen av Roger Taylors Say It’s Not True, er bedre enn den akustiske som finnes på livealbumet Return Of The Champions fra 2005.