Vertebrae – På godt og vondt

Åpningslåten Clouds er på mange måter representativ for resten av albumet. Bandet satser mer på den dystre stemningen enn på sine instrumentale sider. Noe som gjør at det svikter låtmessig.

Ingen av låtene er spesielt ekstraordinære melodimessig, og det er ikke nok kontraster i låtene til at man fatter interesse. Albumet har en tendens å bli veldig ensformig og lite utfordrende, med mange gjentakelser av middelmodige gitarriff.

Enslaved ble antageligvis inspirert av syttitallet når det gjelder valg av primitivt utstyr og enkle bandoppsett. Der enkelte band fra denne perioden klarte å få frem god lyd, svikter det på Vertebrae. Noe som ikke skulle være mulig når bandet har fått med seg Joe Barresi. Og her er det spesielt gitarene og trommene som får lide. George Marino som har stått for mastringen, er ikke skyldig for den svake lyden. Når lyden er dårlig, kan ikke mastringen redde den.

Brølevokalen til Grutle er ofte plagsom, og det er Larsens rene vokalharmonier som dominerer albumet. Deler av vokalen til sistnevnte på låten Ground, kunne vært tatt rett fra The Piper At The Gates Of Dawn.

Clouds er det nærmeste vi kommer et høydepunkt. Albumet har en del gode soloer her og der, og gjør at Vertebrae blir et greit metalalbum.

Det er dog ikke et retrospektivt album. Bandet ser fremover etter utgivelser som Isa og Ruun, og utforsker andre sider av sjangeren. Det virker som Enslaved kan skape noe enestående i fremtiden. Vertebua er imidlertid et stort hinder på veien dit.