Soft Airplane – Død og forlystelse

Chad VanGaalen entret indiescenen for alvor i 2005 med en albumdebut, Infiniheart, som oste av idérikdom og en litt nonchalant sjarm. På oppfølgeren Skelliconnection året etter, føltes VanGaalens kreativitet en smule mer påtrengt, men han kom like fullti mål med en fullt godkjent plate. Likevel virker det som den godeste Chad blir forbigått i stillhet av alt for mange, og det til tross for mye skryt for samtlige utgivelser.

Eller kanskje bare virker det sånn, for Chad VanGaalen er ikke den mest høyrøsta gutten i klassen, men mer som han litt rare som står i et hjørne og pusler for seg selv. Sånn umiddelbart kan det være vanskelig å vite helt hva man skal gripe fatt når man skal beskrive musikken. Chad VanGaalen mikser intim folk med upbeat indierock og leken elektronika, men gjør en manns jobb for å sy det hele sammen til et enkelt og tiltalende resultat. På Soft Airplanes gjør han det såpass bra, at den berømte gåsehuden entrer podiet flere ganger.

Chad VanGaalen virker i overkant opptatt av synge om døden, men er det til gjengjeld uten å gå inn i et stummende og enfoldig mørke. Når han for eksempel synger «I’ll find and I’ll kill you» på låten Molten Light, er det med en så tilstedeværende nerve at det hele blir uimotståelig vakkert. Selv på sporene der VanGaalen drar fram den mest snurrige elektronikadelen av seg selv, klarer han å bevare denne nerven. Tristesse og kreativitet veier opp for hverandre, og denne døden som Chad synger om har sjelden hørt bedre ut.

Der Skelliconnection nok var litt forhastet, høres det ut som VanGaalen her har latt ideene sine få tid til å modne tilstrekkelig før de ble spilt inn. Det har ført til en dønn gjennomført plate som viser at VanGaalen ikke er langt unna å ta opp kampen med landsmenn som Wolf Parade og Arcade Fire.