Mainly Mute – Slepende, mollstemt og vakkert

Bellman heter egentlig Arne-Johan Rauan. Han sier at artistnavnet er et resultat av lek med ord – uten tanke på den svenske skalden med samme navn. Så vi får uttale det på engelsk.

Mainly Mute er hans platedebut, selv om han har vært spilt på radio siden 2005, holdt mange konserter og vært Urørt-finalist i 2006. Albumutgivelsen var ventet to år tidligere, skal man tro Urørt. Men nå foreligger den endelig.

Albumet Mainly Mute inneholder ti sanger av jevnt over høy standard. Både tekstene og melodiene er tungt lastet med melankoli. De er seigt melodiøse på en måte som kan minne om Coldplay (tenk In My Place). Men Bellman har en sangstemme som er annerledes. Den er lys på et vis som sender tankene mot Rush, James Blunt og Mercury Rev – Holes fra Deserter’s Songs er en god pekepinn om det musikalske landskapet til Bellman. Å sammenlikne ham med Antony & The Johnsons, som det legges opp til i presseskrivet, er derimot bare tull.

Plata framstår som et helhetlig album og ikke et sett med singler, selv om sangene ikke er uefne til radiospilling.

Produksjonen er stor, ofte luftig, innimellom naken, til tider massiv. Dvelende basslyd og overstyrte gitarer a la My Bloody Valentine er gjerne supplert med cello, fioliner og gammeldags mellotron. Når disse elementene oppleves sammen, høres det nytt ut. Men ellers blir man sittende og tenke ”hvor har jeg hørt liknende musikk før?” – og blir ikke revet med. Det er synd, for dette er en artist jeg egentlig unner suksess.

Det blir spennende å se hvordan ting utvikler seg for Bellman. En remiks-versjon av albumet kommer nå tidlig i 2009 og Live at Støperiet kommer både som cd og dvd. Og om du vil ha enda mer Bellman, bidrar han også på Prince-hyllesten Shockadelica

Men dette første Bellman-albumet er altså mer imponerende enn gripende.