Edendale – Bare nesten

Ingen skal ta fra BigBang at de er et over gjennomsnittet dyktig konsertband som vet hvordan man skal holde interessen oppe blant kresne konsertgjengere. Deres gitardrevne og melodiøse amerikanskklingende rock med klare referanser til seksti- og syttitallet er det vanskelig å ikke like. Og i konsertsammenheng nærmest freser det av Øystein Greni og Co.

Verre er det på plate. De har aldri helt klart å overføre livemagien til platerillene og selv om Edendale har blitt et finfint og på mange måter gjennomført album, mangler bandet det lille ekstra som kan sette lytteren i fyr og flamme.

Men dere skal vite at de har prøvd. Produsent Greg Richling, som til daglig trakterer bassen i The Wallflowers, har gitt bandet fritt spillerom til pøse på med fiffige og folkaktige gitartemaer og vellydende vokalharmonier og vokalist Øystein Greni synger bedre og mindre anstrengt enn på bandets tidligere utgivelser

Likevel mangler altså det berømte ”lille ekstra”. Det er lite å utsette på midtempolåterlåter som Swedish Televisionog Play Louder, og Freeway Flowers er god og melodiøs pop, men mange av låtene lider av å være i overkant anonyme. Som låter er de grei nok, men det skorter litt på variasjon og arrangementsmessige grep som kan ta melodiene et steg videre.

Nå skal det likevel nevnes at Edendale ikke er blitt noe dårlig album. Til det er BigBang et for rutinert band og Greni en for god låtskriver. Problemet er bare det at bandet er bedre fra scenen enn i platestudio. Om enn så lenge.