Rouge/Noir – Slow motion

Kanskje Norge har fått en aldri så liten overdose melankolsk musikk de siste åra? Om dette er årsaken til at Tromsø-trioen dermed har forsvunnet litt i mengden er det blodig urettferdig, noe de beviser til fulle med sin tredje langspiller Rouge/Noir.

Utenfor landets grenser genierklæres bandet av den ene muikkblekka etter den andre, og da særlig i Tyskland hvor de har blitt sammenlignet med alt fra Coldplay til a-ha og Midnight Choir. Ikke alltid en korrekt sammenligning, men verdt å nevne, for vokalist Rune Simonsen har uomtvistelig visse likheter med Midnight Choirs Paal Flaatas måte å synge på. Sannsynligvis er Simonsen en av landets mest spennende vokalister om dagen.

Plata, som ble spilt inn i Larsville Studios med adresse Stugudal (Sør-Trøndelag) i begynnelsen av 2008, er en reise i et mørkt landskap. Svevende, men uten at det på noe tidspunkt blir i nærheten av patetisk. Overraskende stemningsskifter underveis gjør også sitt til å skape den spenningen som skal til for å holde på lytterens interesse, bare hundredelers sekund før man ellers ville falt av lasset.

Tittelsporet Rouge/Noir er den mest rocka versjonen på skiva, uten at vi dermed snakker om noe i nærheten av musikk som kan skremme vekk svigermor. Så ”bærer det utfor” i stadig roligere tempo, før det nesten umerkelig avsluttes med nydelige Black Ride. Dog med enkelte temposkirfter underveis.

Plata er som helhet stillestående, men aldri kjedelig av den grunn. Magien ligger nettopp i dette – at man aldri rekker å gå lei, før låten blir reddet av små og store overraskelser i form av endringer i lydbildet. Ingenting er imidlertid overdrevet, og nettopp derfor fungerer Washingtons låter ganske enkelt utmerket. Først og fremst som en ren lytteropplevelse, men også som behagelig bakgrunnsmusikk.

Norsk melankoli kan fort bli fryktelig kjedelig, men Washington har tydeligvis funnet oppskriften på hvordan man unngår den fella. Det er på tide at flere nordboere gir gutta en sjanse i platespilleren.