Motorcycle Dream – Feiende flott pop

Amelia White, opprinnelig fra Virginia serverer kraftig og oppegående poprock med avstikkerer innom americana på Motorcycle Dream, hennes fjerde album siden debuten i 1999. Det helt store navnet har den talentfulle singer/songwriteren ikke klart å opparbeide seg enda, men mye kan endre seg med Motorcycle Dream. Man kan i hvert fall håpe.

Musikalsk fremstår hun som en stilsikker og gjennomført sanger og låtskriver, og hennes litt anstrengte måte å synge på står seg godt til de kraftfulle og fengende poplåtene hun stort sett har signert selv. Tekstene er poengterte, smått episke og i all hovedsak gode, selv om historiene om savn, sorg og lengsel er blitt fortalt mange ganger før.

Hun blir ofte sammenlignet med artister som Lucinda Williams og Mary Gauthier og det er for så vidt treffende. Men hun drar også veksel på inspirasjon fra folkpopen til Mary Chapin – Carpenter og dem mer rene poprocken som for eksempel Aimee Mann er eksponent for. Amelie White er likevel ingen kopist, hun har nok selvsikkerhet og egenart til å fremstå som seg selv og som en låtskriver og artist som har potensiale til å nå langt og som har mulighet til å stikke seg ut i segment som nærmest er overbefolket med dyktige utøvere.

De gode låtene er det mange av på Motorcycle Dream og en sang som åpningskuttet Even Angels med sitt smittende refreng bør ha store muligheter for hyppig radiospilling både er på berget og i statene. Ellers sitter Motorcycle Dream, Rusted Dreams og den nydelige avslutningen Morning Song, i duett med Jon Byrd, som et skudd.

Alt i alt har Amelia White levert et overbevisende og vel gjennomført album med Motorcycle Dream.