Trondheim slår tilbake

Blæst, Trondheim, 11. november 2009
Foto: Frode Jørum

Når by:Larm plukker ut band, lytter musikk-Norge. Slik har det blitt i det lille landet vårt og den lille juryen i Oslo (som forøvrig insisterer på at de har representanter fra hele Norge) har mye makt gjennom at de hvert år gir norske talenter muligheten til å vise seg fram for bransje og et forholdsvis stort publikum. TIlbakemeldingen derfra er at det ikke kommer nok talenter fra Trondheim for tiden, eller som det også blir sagt, at musikken som kommer derfra ikke er original nok og at det bare ser ut til å være innenfor samme sjanger.

Det er hardt for trøndere å bli utkonkurrert av bergensere og det er vel den følelsen musikkmijøet sitter litt med i Trondheim for tiden. Nå er Trondheim en mindre by enn Bergen, men når lille Tønsberg klarer å få med flere artister til by:Larm, så er det ikke fritt for at man stusser litt. Står det virkelig så ille til i Trondheim?

Konseptet Duo Deathmatch er egentlig akkurat det det høres ut som, bortsett fra at ingen dør. Men satt i konteksten med to band som spiller samme kveld på samme scene (to backliner) og at den som får flest stemmer fra publikum går videre, så skjønner du greia. Vinneren stikker av med en uke i studio med tekniker, opptrykk av 500 stk. vinyl, design av cover og opptrykk av merchandise, i tillegg til ære og (lokal) berømmelse, må vite. Konkurranser i musikk kan alltids diskuteres, men konkurranse skjerper alltid deltakerne og så også musikere. For det var ingenting å si på innsatsen under fjerde og siste kvalifisieringsrunde (der vinneren går til den semifinalen den 2. desember – den første går den 25. november), med scandirockerne The Action Five og stonerrockerne i Elephantine som ivrige deltakere.

The Action Five
Opptil 150 (skribentens anslag) publikummere hadde tatt turen denne onsdagskvelden og de fikk se Elephantines vokalist Simon Nylund vinne stein-saks-papir og med det muligheten til å bestemme at The Action Five skulle spille først. Sistnevnte band kickstartet deretter sitt første av to sett i et øredøvende tempo, energimessig sett. Her var det ikke snakk om å gi ved dørene og akkurat det passer den forholdsvis nye frontmannen Endre Forbord meget godt. Mannen oser rock’n’roll og har en svært naturlig sceneautoritet som dessverre ofte er en mangelvare blant frontmenn flest. Han kan ikke anklages for å være verdens største sanger, men det er heller ikke oppgaven hans. Oppå kjapp Hellacopters-rockeøs skal man ikke nødvendigvis synge som en engel, men bidra med attityd (for å ta en Erik Hamrén) og energi. Og det gjør herr Forbord med den største selvfølge.

Dessverre opplevde The Action Five denne kvelden å lide under at deres mindre dynamiske musikalske uttrykk ikke kom så godt fram rent lydmessig og mye av de to settene bandet spilte ble fundamentert på hva man opplevde rent visuelt og energimessig. Det finnes gode låter der bak og når bandet avslutter med å fremtvinge allsang på Idaho så skjønner man at bandet har sans for den gode melodi også. Bandet har såvidt fylt ett år og det får kanskje unnskylde at de ikke bestandig er så gode på å holde tempo og få til den virkelig gode grooven, men at det blir et spennende band å følge videre tror vi ikke noen vil være uenig i.

Elephantine
Etter førstesettet til The Action Five kunne det virke som om det skulle bli vanskelig for Elephantine å følge opp innsatsen til sine konkurrenter, men så feil kan man faktisk ta. De ser kanskje noe mindre rocka ut ved første øyekast, men de fem i Elephantine viste seg å være både tyngre og minst like energiske gjennom en ganske så groovy form for hardrock/lettmetall. Rent stilmessig kan man vel si at de innehar noe av stonerrocklyden til El Caco, men med mindre rene melodier og mer intrikate låter. Groove og dynamikk er på mange måter stikkordene for dette bandet. Vi har nevnt frontmannen til The Action Five, men Simon Nylund står jammen ikke noe tilbake for sin kollega, og det samme gjelder for resten av bandets sceneinnsats. Undertegnede applauderer alle band som gir litt ekstra på scenen for å sjarmere sitt publikum og om det var konkurransen som trigget Elephantine er vanskelig å vite, men trøkket var umiddelbart tilstede.

Nylund overbeviste med både fremtoning, men ikke minst stemme, og viste ren og skjær styrke i frontmannfaget. Mens der The Action Five på sitt dårligste kanskje fremsto som litt halvskranglete, overbeviste Elephantine stort sett på alle plan gjennom begge sine to sett. Dønn solid, aggressivt tungt og med fiffige arrangement, samt en klokhet gjennom å vite når man burde senke det hele noen hakk. Ikke alle låter satte seg så lett i hodet, uten at det nødvendigvis er et krav første gang man hører et band, men det gjennomgående inntrykket var at dette var et band som så absolutt har tatt steget opp fra å være «lokal» til å kunne bli noe mer.

Så har Trondheim et problem? Finnes det virkelig ikke gode nok artister og band til å kunne ta steget opp på nasjonalt plan? Kanskje gjør det ikke akkurat det nå, eller kanskje gjør det det. Det kan ikke Trondheim selv bestemme. Grasrota er uansett i full aktivitetet og til vinteren kommer den første utgivelsen av Trondheim Calling som vil være en samleplate med det beste av musikk fra Trondheim akkurat nå. Så får vi se om resten av landet vil oppleve en bølge av trondheimsmusikk de neste årene. Det er slettes ikke umulig. Her er det nemlig andre enn utgamle trønderrockere som har satt kursen.

Forøvrig ble vinneren av fjerde kvalifiseringsrunde, med knappest mulig margin, Elephantine.