Ville morgenjakker

Foto: Kristian Hidalgo

Fredag 18 november var det endelig duket for gutta i My Morning Jacket på Sentrum Scene i Oslo. De smalt igang konserten med forrykende versjoner av Victory Dance, Circuital og Day is Coming fra den glimrende sisteskiva Circuital. Vokalist Jim James var full av energi der han danset og hoppet rundt på scenen som en besatt sjaman. Vill i øynene og med en elektronisk sampler på magen leverte han og det samspilte bandet en hypnotiserende åpning på konserten hvor et andektig publikum nesten framsto som deltagere i sekterisk vekkelsesmøte.

Gitarist Carl Broemels la ned grunnmuren i blues møter americana møter indie, sounden My Morning Jacket har blitt anerkjent for. Og med sitt fabelaktige spill viste han de fleste graderinger av hvor eklektisk et rockesound kan være i 2011. Falsettoen til Jim James utfylte hver akkord og med en stødig trommis med utseende som hentet ut av norrøn mytologi i Patrick Hallahan var lyden helt upåklagelig.

Låter fra en knallsterk backkatalog kom på rekke og rad og i en perfekt verden ville kanskje publikum vært litt friskere i frasparket, men hvem trenger publikum når man får servert låter som I´m Amazed, Touch Me, I´m Going to Scream pt2, Lay Low og Gideon? Verken jeg eller bandet så det ut til, for intensiteten slapp ikke taket et sekund i den over to timer lange konserten. Høydepunktet ble den episke Dondante som med sine lag og oppbygning ga frysninger på ryggen som satt i lenge etter at konserten var ferdig. Det ble nesten for mye av det gode og når de avslutter konserten med ikke mindre enn fem ekstranumre så er det nesten at man føler seg litt utmattet.

Men hvis utholdenhet og høy intensitet er det eneste man har å sette fingeren på, så vet man at man har bivånet en jævlig bra konsert. Og selv om publikum var slappe og ikke bidro med noen synergisk effekt så tror jeg ikke det skyldtes høstdepresjoner eller for mye illegale substanser, men rett og slett at de var vitne til en legendarisk konsert på Sentrum Scene.