Detaljrik pop i fornuftig porsjonspakning

Det er knapt en nyhet at svensker leverer gode melodier. Cocoanut Groove føyer seg inn i en stolt poptradisjon der låtskriverkunst og produksjonsdetaljer går opp i en høyere enhet.

Jeg lever i tiden og forventer effektivitet. Og jeg har aldri skjønt hvorfor ikke flere musikere lever etter uttrykket mindre er mer og tar grep for å skrelle bort daukjøttet på platene sine i en verden der tilgangen til innspilt musikk er endeløs. For å sette det på spissen: Det er som regel bedre med tre runder med en ferdigtygd utgivelse på 26 minutter enn en hummer og kanari-plate med trippel lengde.

Svenske Cocoanut Grooves debutplate varer i nettopp 26 minutter. Det føles ekstremt tilfredsstillende med så godt pophåndverk konsentrert i ti korte sanger så å si uten en eneste overflødig note. Men samtidig med en detaljrikdom og låtskriverkunst som gjør gleden med gjenhør desto større. Anført av Olov Antonsson melankolske fraseringer og en drømmende produksjon blir vi invitert inn i et vevert musikalsk univers.

Det åpner med et kort preludium og videre til et beatlesk forspill som fører oss rett i hjertet av tittelsangen. Stemningen skifter sjelden etter det, dette er klassisk høstlig kammerpop, velfrisert og med mange lag. Det føles hyppig som om det er fullt kor og strykere med i lydbildet. Det låter stort, men samtidig balansert og behersket. Brorparten av sangene er under tre minutter lange og er toppet med Antonssons inderlige og hypnotiske stemme.

Det gir liten mening i å fremheve noe foran noe annet på denne platen, den framstår som helhetlig og støpt i en form som krever sammenhengende og konsentrert lytting. Gjerne flere ganger på rad, og det har man jo tid til.