Retrorama: den britiske folkrockens Janis Joplin!

Denne spalten – Retrorama – handler ikke bare om å få et gjenhør med gamle skiver, men også å trekke frem musikk som har havnet i historiebøkenes fotnoter. Mye av denne musikken har muligens ikke tidløse kvaliteter, men var snarere et dokument for sin samtid og kun føles som et «godt, gammelt album» i dag. Noe av denne musikken er dog renskårne diamanter. Sandy Denny var en slik juvel.

Fra første gang hun kan høres på denne boksens første spor, countryballaden «3.10 to Yuma», er det intet problem å skrive under på hennes tidløse kvaliteter. Selv fikk jeg en følelse av å høre en kvinnelig versjon av Nick Drake. Hun trekker det ville vesten ut av sangen og plasserer den midt i det britiske ‘midlands’ uten at den mister et gram av sin lovløshet og farge. Det er nesten eventyrlig å forestille at hun hadde slike evner allerede i ’67 – helt i begynnelsen av sin karriere.  I løpet av de neste årene – frem til sitt tragiske dødsfall i ’78 – fikk hun godt bruk for denne stemmen både på sine utgivelser under eget navn sågar som vokalist i band som Fairport Convention, Fotheringay og The Strawbs.

Flere av sangene på den første disken på denne flotte boksen er spilt inn i mono, så fantasien må hjelpe til for å få fullt utbytte av låtene, men opptaket av tittelkuttet på denne boksen er rent ut nydelig. Uansett er hennes kvaliteter som vokalist angripelig selv der opptaket ikke holder helt mål, da stemmen hennes har det lille ekstra. Disse første låtene er nærmest helt avkledd, da Sandy som regel kun er akkompagnert av en eneste kassegitar. Likefullt er hennes versjoner fulle av både ektefølte dyp og kveldsrike stemninger – man trenger på en måte ikke særlig mer. Men, i det «Been On The Road For So Long» innser man at det heller ikke gjør noe med litt drahjelp da bassen til Dave Moses og gitaren til Roger Evans smelter sammen med hennes stemme og gitar.

På «This Train» av Alex Campbell tok hun turen tilbake til det ville vesten med en standardlåt der bandets harmonivokal nesten låter som et anker rundt beina hennes – hun svever sterkt og kraftfullt over bandet gjennom hele låta. Nettopp denne svevende stemmen er noe av det jeg forføres av; denne svevende lyden som likefullt er jordfestet på en måte ikke ulikt det Johnny Cash gjorde på nittitallet. Noen spor senere er hun nesten psykedelisk i «Tell Me What You See In Me» med sitargitarer, østens trommespill og harmonier lastet med et låttittelen som mantra.

Slik var spennet på denne unge stemmen da hun skrev sin første klassiker; ei låt som i ettertid har blitt spilt av ikoner som Nina Simone såvel som undergrunnsperler som Cat Power. «Who Knows Where Time Goes» gir meg assosiasjoner til Nick Drake nok en gang og det er kanskje ikke rart da de begge grep godt om den britiske musikktradisjonen da mange av deres likesinnede så til amerikansk popmusikk. Sandy Denny får av mange æren for å ha gitt Fairport Convention nytt liv da de så mot sin egen musikkhistorie fremfor den amerikanske på slutten av sekstitallet.

Det låter umiddelbart mer muskuløst av musikken hennes i det hun ble medlem av dette legendariske folkrockbandet; men stemmen hennes er fremdeles trygt plassert i midten av lydbildet. Likefullt er det vanskelig å se bort fra gitaren til Richard Thompson og bandets strålende harmonier som følger henne som skygger; rett i ryggen. Sammen med bandet skapte hun britisk folkrock med album som What We Did On Our Holidays og nærmest sakrale låter som «Fotheringay», «Nottamun Town» og duetten «Meet On The Ledge» med Ian Matthews. Dette albumet blir i ettertid regnet som hennes første milepæl, men mer av det samme var på vei.

Men, det kunne gått helt annerledes. Etter Fairport Convention hadde delt scene med de elektriske folkrockerne i Eclection en mai kveld i ’69, ble en småforelsket Sandy Denny med gitaristen i dette bandet – Trevor Lucas – sin bil. Bandets buss krasjet på vei hjem fra konserten og trommeslager Martin Lamble ble drept i ulykken, mens bassist Ashley Hutchings ble hardt skadet. Dette satte en støkk i bandet som da allerede hadde mistet en uinteressert Ian Matthews måneder tidligere.

Bandet skapte likevel et album ut av kaoset og vrakdelene fra hverdagen. Deres storslåtte A Sailor’s Life er nesten ubeskrivelig bra – dette er historiefortelleren i Sandy i fri flyt med et vekselvis dempet/drømmende band i ryggen. I gitararbeidet til Thompson – som dresses opp av bandets feler, bass og trommer – hører man et  episk mesterverk. Her gjorde de dessuten ikke bare den skakke «Autopsy»,  Richard Thompsons rockelåt «Cajun Woman» eller en versjon av Roger McGuinns «The Ballad Of Easy Rider», men ga også nytt liv til Bob Dylans «If You Gotta Go, Go Now» som låta «Si Tu Dois Partir». Denne ble en overraskende hit for bandet dette året og ga dem et hint om veien videre. Dette førte til at bandet gikk i tenkeboksen og bestemte for å gjenskape seg selv. De hadde før ulykken allerede ønsker om å gjøre for britisk rock det The Band‘s Music From The Big Pink gjorde for den amerikanske rocken.

Denne prosessen endte opp i albumet Liege & Lief som av mange regnes som den virkelige starten for den britiske folkrocken. På denne boksen får man bl.a. servert den drømmende «Reynardine» som svøper lytteren inn i dype strofer og søvnige drag. Men de hyllet også sine avdøde venner som døde i bussulykken med «Farewell Farewell» og naturlig nok regnes denne som en av Sandys såreste prestasjoner. Dette albumet har i ettertid aldri vært ute av print og regnes som en av Fairport Conventions definitive utgivelser; kritikerrost. De fikk suksess i Amerika og en stor turné ble planlagt som skulle etablere bandet på verdens rockscene.

Da sluttet Sandy i bandet.

Hvorfor gjorde hun det i det bandet var på nippet til suksess? Hun mente selv hun var redd for å fly, noen syntes hun var egoistisk, andre følte hun var mer hjemmekjær etter busulykken og mange mente hun fryktet en slik turné ville ødelegge forholdet hennes til Trevor – som hun hadde flyttet sammen med. Svaret ble – etter noe fomling – å starte et band sammen med Trevor; Fotheringay. Dette var hennes band, men likevel et ganske unisont anarki. Så unisont at bandet selv kun kunne huske en diskusjon – om en ostesandwich. Det var også dette året hun deltok på Led Zeppelins «Battle Of Evermore», så alt så ut til endelig å gå Sandys vei.

Men, mange mente hun sløste bort tiden med Fotheringay og ville hun heller skulle gi ut soloskiver og bandet ble også regelrett blåst av scenen av supportbandet sitt på en av sine turneer; Elton John. Dette førte etter hvert til at bandet ble oppløst på tampen av ’71 – kanskje som resultatet av en misforståelse mellom Sandy og produsent Joe Boyd. Likevel leverte dette bandet fantastiske låter som «The Pond & The Stream», «The Sea» og ikke minst «The Banks Of The Nile». På denne boksen får vi også høre mange av skissene og renskårne opptak fra hjemmet hennes slik at alle faser av Sandys musikalske uttrykk blir mer tredimensjonalt enn det enn vanlig samleplate ville kunne prestert.

Da hun gikk solo var det med Fairport Conventions Richard Thompson som veileder – ikke produsent. Av den grunnen er nok deres sluttresultat, The Northstar Grassman & The Ravens, preget av å være en samling av låter delvis hentet fra opptakene fra Unhalfbricking og delvis ufokusert presentert. Albumet hadde som vanlig en rekke flotte prestasjoner fra Sandy, men det maktet ikke følge opp de kommersielle mulighetene etter samarbeidet med Led Zeppelin og prisen for beste kvinnelige vokalist samme år. Men ei låt som «Nex Time Around» er magi i det virkelige liv; spøkelsesaktig, forførende og ærlig.

Men, de ga ikke opp – de fikk etter hvert overtalt Island Records til å satse på henne og Trevor ble produsent. Dette albumet, Sandy, regnes som ett av hennes absolutte høydepunkter av mange av hennes tilhengere. Her finner man fremtidige standarder som «Listen, Listen», hennes a capella «Quiet Joys Of Brotherhood» og «Lady» (På denne boksen får vi høre den første låta i den franske «Ecoute, Ecoute», mens «Lady» kles av og presenteres som et hjemmeopptak). Likevel ble det ikke en storselger – selv om «Listen, Listen» ble satt som ukas album på radio og skiva fikk gode kritikker av de aller fleste. Rett før skiva var ferdigstilt ble Trevor også bedt om å redde Fairport Convention og ble med ut på nok en verdensturné.

Alene skrev hun dog noen av sine beste sanger og dro på en intim turné for å vise dem frem for et begeistret publikum. Her spilte hun bl.a. sammen med Genesis og Randy Newman og begynte opptakene av det som skulle vise seg å bli nok et storslått album: Like An Old Fashioned Waltz. Dette albumet tok et dypdykk ned i kjærleiken; være seg tapet av en elsker, å si farvel, ensomhet og savn etter sin kjære. Men, noen låter fra dette albumet låter med ett litt ukjent. «Solo» føles mer syttitalls radiorock enn folkmusikken hun hadde vært frontfigur for i nær ett tiår. Det er selvsagt mer Sandy enn radiorock, i låtas pauser sitter Sandy alene med pianoet. Men, med ett er syttitallsøset bak henne og løfter låta opp mot himmelen. Kanskje derfor ble albumet forsiktig mottatt av publikum, men hun la ut på en fantastisk turné i påvente av albumets utgivelse og gjorde i den forbindelse noen av sine beste konserter.

Dessverre ble ikke albumet utgitt av plateselskapet før nesten ett år senere og dermed havnet hun i samme felle som Bruce Springsteen skulle oppleve rett etter utgivelsen av Born To Run få år senere – plateselskapenes politikk og profittvurderinger. Dette markerte kanskje også begynnelsen på slutten da de neste utgivelsene hun var en del av – bl.a. Fairport Conventions Rising For The Moon og hennes siste soloskive Rendezvous – hadde sine fantastiske øyeblikk, men var også preget av idetørke og oppgitthet. Tanken på at monumentale sanger som «One More Chance»  og «I’m A Dreamer» kom fra den samme dama som i siste øyeblikk også leverte en venstrehåndsverk av «Candle In The Wind» er nesten utrolig.

Denne boksen er et lite mesterstykke; den er ikke bare breddfull av Sandy Dennys beste låter, men den leiker også med alternative versjoner av flere av hennes klassikere. De som allerede er kjent med hennes output kan kose seg med flere tidligere ikke utgitte spor og i boka som følger med boksen kan man lese om hennes altfor korte liv som endte i tragedie. Hennes venner har fylt boka med hyllesttaler, savn og kjærlighet og er det definitive dokument at den sterke, lille kvinnen fra de britiske øyer virkelig var en av de aller største.

Fantastisk!