Darkness On The Edge Of Sokndal

Runar har pådratt seg skabb, på døra står det uønsket besøk og både kjæresten og Gud har reist. Frank Tønnesen har fortsatt en tå innenfor det folkelige, men overrasker med et modent og gjennomført mørkt album.

Det store veiskillet i Tønes‘ karriere er selvsagt 2012, året da han gikk fra en relativt smålåten tilværelse som aparte visesanger til å bli verdenskjent i Norge. Mange gode enkeltlåter er verdt å trekke fram fra tiden før det igjen, men platene hans framsto som litt småslurvete. Sån Av Salve var således hans første gjennomførte  album, det øyeblikket der humoristen, melankolikeren og låtskriveren smeltet sammen og ble voksen.

Å følge opp et slikt gjennombrudd er selvsagt ikke lett, og Tønes har brukt greit med tid på å komme opp med 37 minutter med musikk. Det betyr mest sannsynlig at det ligger sanger igjen på klippebordet, sanger som kunne tatt denne platen et helt annet sted. Kanskje de kunne gjort prosjektet mer lettfordøyelig humoristisk. Kanskje tatt med en singel spesialdesignet for høy P1-rotasjon. Når Tønnesen og hans medmusikere har valgt annerledes, så står det respekt av det. På Vindbrest går de i en retning som preges av dunkel og blodig forbitrelse, men heldigvis ikke uten å beholde den hudløse humoristiske tonen som har vært en gjenganger i Tønes’ karriere.

Platen inneholder ingen svake låter, men noen lyser litt sterkere enn andre. Då Runar Fekk Skabb er svart humoristisk om en belastende infeksjon, en låt som både morer og berører på en finurlig måte. Villspor avslutter platen med noen av de vakreste tekstlinjer jeg har hørt på lenge. Produksjonsmessig er det uten for mange krumspring, men det er verdt å trekke fram sober bruk av koreffekter og synth for å understreke sangenes tekstur.

Tønes utvider sitt musikalske landområde med denne platen. Kanskje den mangler toppene fra forrige korsvei, men han har aldri vært jevnere og mer interessant enn i 2015. Hans beste plate så langt.