Face/off: Mogwai vs. Explosions In The Sky

Det er ingen hemmelighet at postrock er en deilig og ofte elsket sjanger hos musikkelskere, og jeg har selv i en årrekke bukket ydmykt for band som Godspeed You! Black Emperor, Mogwai, Sigur Ros og de som har fulgt i sporene i sjangeren som for vår del ble startet på slutten av nittitallet. Det kommer vel heller ikke som noen overraskelse – for de som kjenner denne sjangeren – at den passer perfekt som lydspor til de fleste dvelende aktiviteter. Det er nærmest hypnotisk å lytte til denne ofte instrumentale rocken når man tar toget over Bergensbanen en glassklar høstdag, vandrer gatelangs i regntunge bynetter eller ligger i gresset en vakker sommerdag og skuer opp på late skyer som seiler stille over himmelhvelvingen.

Dette er stor musikk.

Da er det passende at vår første face/off står mellom to av postrockens mest kjente band når de våger å lage musikken til to filmer. I denne artikkelen vil vi veie musikk, stemning, omslag og helhetsinntrykk opp mot hverandre og kåre en vinner. Denne gangen skal de skotske veteranene i Mogwai til pers mot texanske Explosions In The Sky i hva vi kan kalle: The Original Motion Picture Soundtrack Showdown!

Først ut: Mogwai.

Skottene fikk i oppdrag å lage musikken til den franske serien Les Revenants. Serien handler om en liten by hvor mennesker – som alle har vært savnet og forventet omkommet – plutselig dukker opp uten å vite om sin egen skjebne. Man følger disse individene etter hvert som sannheten går opp for dem og en mørk hemmelighet avsløres. Omslaget har noe av den samme mystikken som jeg mener å huske fra filmen 28 Days og serien The Walking Dead. Den poetiske usikkerheten, og gruen man forventer seg rundt neste hjørne (men ikke ser), blir nydelig akkompagnert av et tilbakelent Mogwai.

De går nærmest forførende i strupen på lytteren fra plata setter inn med låta Hungry Face. Et repetetivt pianotema dresses opp og trekker lytteren med seg inn i musikken og er en kortspilt aperetif til det mer dvelende sporet som følger. Jaguar er også overraskende kortfattet – til Mogwai å være – men låten har nok livskraft til likevel å stå på egne ben. Det føles allerede som om bandet makter å mikse lydsporets behov for kortfattet og umiddelbar stemningsskaping og bandets evne til å lage låter.

Den første virkelige låta på plata er likevel tredjesporet Huts. Her er den enkle tematikken fra åpningsporene forlatt til fordel for en tradisjonell låt. Et dempet gitarriff danner skjelettet til låta og Mogwai dresser det opp med piano, bass og trommer før de skyver låta ut av høyttalerne. Deres trang til å skremme lytteren med feedback og reint sinne ser ut til å ha blitt lagt vekk før de gikk i studio med denne utgivelsen; her er det ikke blodet og skrekken som skal slå oss, men snarere den ventende usikkerheten før mørket tar oss.

Sporene glir forbi meg ut av høyttalerne og blir borte i nattemørket. Jeg tar meg i å drømme meg litt bort, men mister ikke musikken av syne. Den velkjente følelsen av vuggende driv som lenge har preget bandets musikk, være seg det er dempede smygere eller brølende monsterlåter, preger mange av låtene og albumet tar en naturlig plass i bandets diskografi. Platas høydepunkt på side A blir for meg den nydelige Special N; her viser de frem den knitrende kraften som har gjort dem til de magikere de er. Riktig nok eksploderer ikke låta slik de gjerne kunne hatt for vane, men de gir oss et hint på hvor raskt de kan skape et knurr om til et mektig brøl.

Etter sidebytte får man mer av det samme og heldigvis for det. Les Revenants er ikke et klassisk soundtrackalbum med en drøss forskjellige stemninger, samples og coverlåter. Mogwai har satt seg fore å gripe tak i usikkerhetens essens og rendyrke den. Det lykkes de med; albumet har blitt et strålende bevis på hvor godt et lydspor kan bli hvis man klarer å kombinere lyd og bilde på en uovertruffen måte. Uten å ha sett filmen får man likevel følelsen av langsomme kamerascener, dvelende blikk og djupfølt hjertesorg. Låtene er lengre på side B og gir lytteren flere blikk inn i lydlandet til skottene; knitrende feedback ligger i periferien, pianotemaene flyter over oss som deilige dønninger, og drivet til bandet er umiskjennelig Mogwai.

De tar dog turen ut av dette landskapet på slutten av plata. En mettet versjon av salmekomponist Charles Albert Tindleys What Are They Doing In Heaven Today. De tolker den amerikanske gospelsalmen ikke ulikt slik jeg tror deres landsmenn i Spiritualized ville gjort det, selv om de selv er inspirert av gospelsangeren Washington Phillips’ versjon fra begynnelsen av det 1900-talet.

Neste band ut : Explosions In The Sky.

Det amerikanske bandet har valgt seg filmen Prince Avalanche; en historie om to menn som legger ut på en reise fjernt fra sine liv i storbyen. Det blir etter hvert en skakk fortelling da de faller fra hverandre og kvinnene de har etterlatt seg. Man skulle tro at en slik intim og «liten» historie ikke skulle passe for den ofte episke lyden av Explosion In The Sky, men dette albumet er heller ikke deres eget prosjekt. De har slått seg sammen med komponisten David Wingo, og det er kanskje derfor det låter såpass annerledes.

På Prince Avalanche har ikke sporene like ofte låtdrakt, men er heller komposisjoner som i større grad er en rendyrket bit av filmen. Jeg har forkjærlighet for droner, samtidsmusikk og relatert lyd, men merker at de første sporene på albumet ikke klarer å få tilstrekkelig tid til å feste seg før de er over. Selvsagt er det tema som hever seg; bl.a. pianotemaet på Passing Time og det stakkato drivet i Rain med sitt nynnende kor. Likevel klarer jeg ikke helt fri meg å føle at det hviler noe uforløst over albumet. Sistesporet Send Off kunne vært et spor på ett av bandets album, men jeg ikke det ville stått frem som ett av de bedre på skivene til bandet – som ofte har magiske kvaliteter.

Konklusjon:

Jeg trodde dette skulle bli et jevnt løp, men det viste seg at Mogwai tok en overraskende lett seier denne gangen. De gjorde nok rett ved å dresse musikken på albumet opp med sitt lydlandskap og ikke la forpliktelsen til lydsporet drukne bandets evne som låtskrivere.